Til innholdet

BALLERINA – VONDVAKKER OG STERK

Publisert: 09.09.2017



Med Ballerina har Synne Skouen klart mesterstykket å omskape en dypt personlig tematikk og klangbunn til et relevant, rystende og ekstraordinært kunstverk.


AV THOMAS ERMA MØLLER
FOTO ERIK BERG / DEN NORSKE OPERA & BALLETT

Toppfoto: Silje Marie Aker Johnsen som den autistiske piken Malin.


Fredag ble den nye kammeroperaen urfremført under Ultimafestivalen. Det er neppe å ta for hardt i å kalle Ballerina Synne Skouens mest personlige verk. Oda Radoors libretto baserer seg på faren Arne Skouens skuespill med samme navn fra 1976, og handlingens omdreiningspunkt er den autistiske jenta Malin – trolig med en eller annen forankring i, eller tilknytning til, komponistens egen autistiske lillesøster. Selv om kildene er nære og nærmest private, er både skuespillet og tematikken internasjonalt interessant. Arne Skouens tekst er oversatt til 14 språk, og fascinasjonen over (om enn ikke forståelsen eller medfølelsen for) autisme ser ut til å være allmennmenneskelig, særlig etter at den umåtelig populære filmen Rain Man ble lansert i 1988.

Den indre verden
Men la det være sagt med en gang: Malin i Skouens opera er ingen Rain Man. Hun er ingen «autistisk savant» som kan telle hundrevis av tannpirkere på et øyeblikk eller spillkort på et casino. Hennes mest karakteristiske egenskap er vanskelighetene og ubehaget med det meste av sosial omgang med andre mennesker. For Malin, som for de fleste autister, er det kontakten med den ytre verden som er utfordrende. Men hva foregår i den indre?

Det er her operakomponisten kommer inn i bildet. Musikkdramaet er en utmerket arena for å fantasere seg inn i Malins drømmer, tanker og indre liv. Hun fantaserer og møter sterke symboler som «den dype dammen» og «den store fuglen». Og det hun ikke alltid klarer å formidle med ord, kan musikken være med på å utdype, konkretisere og berike.

Desperate pårørende
Skouen hadde valgt et lite ensemble med 10 musikere – fem på hver side av scenen – og ingen dirigent. Det ga uttrykket en kammermusikalsk intimitet og varhet og en særlig direkte forbindelse mellom handling og toner. I Skouens tonespråk veksler det ofte mellom det milde, enkle og på grensen til minimalistiske på den ene siden og det mer klanglig eksperimenterende og ekspressive på den andre.

Underveis i operaen kan man oppleve at musikken med fordel kunne gjort enda mer vondt – vært mer ekspressiv og angstfylt for å følge Malins plagede og keitete bevegelser på scenen. Gradvis blir det likevel klart at det ikke nødvendigvis er Malin operaen handler mest om, men om hennes familie som har gått i oppløsning – om farens smerte og om morens fortvilelse og skyldfølelse, helt på randen av det endelige sammenbrudd. Da er det ikke Malins utbrudd som er poenget, men sorgen som rammer de desperate pårørende.

Vondvakkert
I en slik sammenheng er Skouens musikk mesterlig tilpasset dramaets grunnstemning og idé, med fagottens lamenterende fragment helt mot slutten som et særlig rørende eksempel. I lys av handlingens antydninger skifter også de tilsynelatende komiske referansene til Svanesjøen eller etterligningen av hestelyder fullstendig karakter. Skouen unngår alle klisjefylte fallgruver som lurer i både sjanger og tematikk og presenterer et vondvakkert verk med en nerve av realisme, og et usedvanlig delikat rom for drømmer og for å løfte Malins indre liv ut i den ytre verden.

Silje Marie Aker Johnsen som Malin og Hege Høisæter som Edith i sluttscenen av Ballerina.

Enestående Malin
Med en så skjør struktur og et så gjennomsiktig lydbilde er fremføringen særlig avhengig av musikernes formidling av stoffet. Og blant alle de gode prestasjonene i Operaen fredag må Silje Marie Aker Johnsens tolkning av Malin sies å ha vært den mest enestående. Hennes «autistiske» bevegelsesmønster og stemmebruk var skremmende troverdig, og det er bare med en ekstrem kontroll av stemme og kropp det er mulig å spille en autists mangel på kontroll så imponerende ektefølt og ekte. Også Hege Høisæter fortjente sine stående ovasjoner etter å ha truffet perfekt med stemmebruk, sinnsstemning og fremtoning i sin fortolkning av Malins mor Edith. For øvrig var Hilde Andersens regi diskret, stilig og akkurat tilstrekkelig fantasifull med sine sterke symboler.

Det er ikke hver dag det er premiere på en ny norsk opera som setter dype spor i publikum. Men hvem kan vel glemme Malin, som står med ødelagt ukulele i hendene og Synne Skouens følsomme toner i bakgrunnen og sier: «Jeg er visst ustemt jeg også, Mamma.»


Komponist: Synne Skouen

Libretto:  Oda Radoor

Regi: Hilde Andersen.

Dramaturgisk konsulent: Jonas Forssell

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Lysdesign: Ingrid Tønder

 

Ensemble fra Operaorkesteret

Musikalsk innstudering: Bjarne Sakshaug.

 

Roller:

Malin – Silje Marie Aker Johnsen

Edith – Hege Høisæter

Audun – Dagfinn Andersen

Birger – Håvard Stensvold

Hanne – Tine Kummervold

Rutta – Vigdis Unsgård