Til innholdet

HESTER, STILLHET OG PIERROT

Publisert: 19.12.2016



Det er kanskje respektløst å fokusere på hester når vi skal skrive om vår mest fremgangsrike internasjonale solist om dagen, Vilde Frang. Men midt oppe i en heseblesende runddans mellom verdens fremste orkestre, dirigenter og festivaler , drømmer hun faktisk om å eie en hest, blant annet.


– Det går da veldig bra om dagen, Vilde Frang?

– Jo, ikke så verst.

– Ikke så verst? Etter din Eurovisjonssendte Mendelssohn-konsert med Berliner Philharmoniker på Røros 1. mai, har du fått tre nye spilleoppdrag med orkesteret, etter hva ryktene sier?

– Jo det stemmer, det. Uken etter konserten fikk jeg tilbud om to konserter med Iván Fischer i desember2017 og en på Påskefestivalen i Baden- Baden noen måneder etter.

– Ryktet sier også at du skal på turné med Sir Simon Rattle i 2019?

– Ja det stemmer det.

EKTE BESKJEDENHET
Nei, det er vel ikke så verst, det. Vilde Frang er kjent for sin beskjedenhet. Den er ikke falsk. Hun er liksom litt redd for å ta i for mye. Samtidig ser hun deg åpent og rett inn i øynene mens hun snakker. Forteller om hvordan hun overvinner misnøye med seg selv.

– Da prøver jeg å tenke at jeg har tross alt et godt utgangspunkt: at jeg klarte den konserten og det stykket og at det kan skje igjen.

– Hvordan er det egentlig å stå foran Berlinfilharmonikerne under en livesending som går ut til millioner av mennesker i Europa og Asia?

– Jeg tror jeg aldri er så intenst til stede som med fiolinen under haken. Som regel har man hodet enten langt frem i tid eller i fortiden, men en konsertopptreden blir bestandig ladet, fordi man befinner seg så til de grader i nået og konfronteres med seg selv fra scratch. Det å stå på scenen kan sammenlignes med å spasere midt i veibanen. Du kan bli overkjørt når om helst; likevel gjelder det å gjøre den risikosonen til sitt rette element. Som barn og tenåring kunne det være nervepirrende. Nå gleder jeg meg til utfordringen. Ingen ting kan være mer givende enn den kontakten man oppnår med kolleger og publikum gjennom musikken, og det er slik jeg kommuniserer aller best og er 100 prosent meg selv, sier Frang.

Hun innrømmer at hun har arbeidet hardt i mange år for å komme dit hun er. Og det koster. Hun er konstant på reise og blir rastløs om hun er et sted i over en uke. Det er stadig nytt stoff som skal innøves. Hun vet at man ikke kan holde på slik altfor lenge og har satt av en måneds sommerferie neste år; den første ordentlige ferien siden hun gikk på ungdomsskolen. Mens andre strever med å få på plass trening og klesvask i hverdagen, har hun sin fulle hyre med å få system på måltider og søvn mellom tidssoner og opptredener.

KONTINUERLIG REISE
Den høyreiste skikkelsen med det hulder-vakre utseendet er da også meget slank, der hun, etter tre septemberdager i gamlelandet, ankommer en kafé nær Flytoget trillende på en koffert og med fiolinen på skulderen. Man får klart inntrykk av en som er på kontinuerlig reise. Hun har avlevert litt av sin 10 prosent professor 2-stilling på Norges musikkhøgskole, en svært fleksibel institusjon ifølge Frang, som underviser enkeltelever og kammermusikkensembler.

– Det er ingen ting man lærer så mye av som å undervise. Det skjønte jeg ikke da jeg var yngre. Men når jeg må ta stilling til hvordan andre skal løse et teknisk eller musikalsk problem, må jeg gå i dybden. Det hender jeg tar med meg problemstillingene inn i egen øving, og det er veldig nyttig! sier den nyss fylte 30-åringen. Sommeren er høysesong for festivaler. I år hadde hun det prestisjefylte oppdraget som residensmusiker i Festspiele Mecklenburg-Vorpommern, en tremåneders festival, der hun – innimellom andre oppdrag rundt om i verden – hadde 17 opptredener. Hun var solist med forskjellige orkestre, kammermusiker og programskaper over to uker, med i alt ti konserter med spesielt utplukkete musikervenner. Hvordan får man et slikt oppdrag?

– Jeg spilte der for noen år siden, fikk en pris et par år etter og ble valgt som residensmusiker på grunnlag av det, antar jeg. Det går i ett. Hun er ikke lett å få tak i.

– Jeg prøver å legge inn pauser, men så kommer det et fristende oppdrag, og så er jeg i gang igjen. Men nå er jeg kommet til et punkt der jeg vil reise mindre og være mer selektiv på oppdragene. Jeg vil ha tid til å gjøre vanlige ting, som å ta sertifikat! Det trenger jeg. Jeg tar utrolig mye taxi; jeg kunne fylt to konserthus med alle de drosjesjåførene jeg har hatt de siste årene!

TAXIMUSIKK OG KORNGOLD
Noe hun derimot kan styre sin begeistring for, er musikken i drosjene og dagliglivet for øvrig.

– Det er slitsomt hele tiden å konfronteres med «bakgrunnsmusikk», enten man er i butikker, på kafé, i hotellresepsjoner, i heiser – selv ikke på offentlige toaletter slipper man unna! Spiller de klassisk, er det som regel miserable innspillinger. Musikk blir redusert til en form for forurensning, det provoserer meg noe innmari. Ikke å ha noe valg eller krav på stillhet, syns jeg er ganske skremmende. Når vi vennes til å høre uten å lytte, blir lytteevnen understimulert. Hva skal vi med det? Jeg skulle gjerne underskrive en lov som gjeninnfører stillheten! Vilde drømmer ikke bare om sertifikat og stillhet. Hun tilbrakte 30-årsdagen i august på hesteryggen, og drømmer om egen hest – eller en hund eller et annet dyr.

– Jeg, som ikke er hjemme lenge nok til å dyrke kaktus en gang!

– Men til hovedsaken: musikk! Hva spiller du for tiden?

– Altfor mye forskjellig! I løpet av sommeren har jeg spilt ca. 50 forskjellige verk – solo, kammermusikk og konserter. Det hender det er snakk om et par dagers innøving før konsert, men jeg er ganske kjapp til å ta nytt stoff. I morgen skal jeg spille Francisco Tárrega på Grammophone Awards i London.

– Den prisen fikk du jo for CD-en med Korngold- og Britten-konserter?

– Ja, og så skal jeg spille med Gergijev og Münchner Philharmo niker i november. Mozart eller Britten – jeg husker ikke helt. (KM har sjekket: Det er Mozart nr. 1 i B-dur.) Og så spiller jeg Korngold-konserteni Birmingham og Nottingham, og Britten i Stockholm og København. Og Bartók i Toulouse. En konsertturné med pianisten Aleksandar Madzar med verker av Brahms, Schubert, Albéniz og Bartók i bagasjen ble unnagjort i oktober.

– Hvor mange fiolinkonserter har du i hodet?

– Mange, men jeg forsøker å holde antallet nede i 7–8 i løpet av én sesong. Hvis et orkester vil ha meg i et annet program, ber jeg om å få komme tilbake i en annen sesong. Men som regel får jeg selv komme med repertoarforslag.

DRØMMER OM KAMMERMUSIKK
Det er ikke bare fiolinkonserter som står på repertoaret. Hun snakker varmt om å spille kammermusikk.

– I stor grad utgjør kammermusikk mitt sosiale liv. Da får jeg dekket behovet for samvær og vanlig prat. I sommer gikk det mye i fotball på grunn av VM. Jeg kan ganske mye om fotball nå!

– Men hva liker du spesielt godt å spille?

– For tiden Benjamin Britten, kommer det spontant.

– For meg har fiolinkonserten vært et slags kall, siden jeg hørte den som 17-åring. Den er veldig dramatisk og uttrykksfull; en senromantisk fiolinkonsert, skrevet i et 20. århundres tonespråk. På spørsmålet om det er verk hun drømmer om å spille, svarer hun at det mest gjelder kammermusikk.

– Goldbergvariasjonene i stryketrioversjonen. Og så har jeg veldig lyst til å spille Schönbergs Pierrot Lunaire og Stravinskys Historien om en soldat.

– Hvordan tilnærmer du deg et verk når du skal innstudere det?

– Det kommer an på stykket. Er det en transkripsjon, hører jeg alltid på originalverket. Er det en Schubertsonate, trenger jeg kjennskap til hele spekteret av hans verker – lieder, klaververker, symfonier. Skal jeg spille Mozart, går jeg gjerne til operaene. Det blir som en reise inn til essensen av komponisten.

– Analyserer du musikken teoretisk?

– Partituret er det beste utgangspunktet, for jo bedre kjennskap man har til det, desto større frihet får man musikalsk. Men til syvende og sist ligger tiltrekningskraften i selve musikken; et uvant tonespråk kan vekke til live nye sider av meg selv, og hvis jeg ikke brenner for å videreformidle det, er jeg ikke på bølgelengde med komponisten. Da lar jeg det heller være. Jeg har en del verk jeg føler jeg må vente med.

– Hvorfor står Pierrot Lunaire på ønskelisten?

– Det er noe med tonespråket som fascinerer meg: denne blandingen av det tragiske og det komiske. Første gang jeg hørte det, var det som å kikke gjennom nøkkelhullet til en forvrengt verden. Musikken er som et narrespeil.

FIOLINER, DIRIGENTER, LÆRERE
– Er det noen dirigenter du har hatt spesiell glede av å spille med?

– Ja, jeg spilte Bach med Herbert Blomstedt og Gewandhausorkesteret tidligere i år. Det var en hjertevarmende opplevelse. Og Esa-Pekka Salonen. Jeg var på turné med ham for noen år siden, og han mente jeg trengte en Stradivarius! Og jammen skaffet han meg en fra Nippon Music Foundation! Jeg spilte på den i to år, men fant tilbake til Jean-Baptiste Vuillaume-fiolinen Anne Sophie Mutter skaffet meg. Vuillaume’n og jeg har kranglet mye. Jeg har lært veldig mye av dens begrensninger. Jeg føler at den har utviklet meg – og jeg den. Gjensidig stimulans! Jeg vil heller ha et instrument jeg kan lære av, ellers blir jeg bortskjemt.

– Anne Sophie Mutter var din lærer i Tyskland?

– Nei, men en veldig viktig mentor. Jeg studerte på Kronberg Academy, som ble grunnlagt av Mstislav Rostropovitsj i 1993. Det er spesialisert på strykere og har lærere som Gidon Kremer, Jurij Basjmet og Frans Helmerson.

– Men min viktigste lærer var Alf Richard Kraggerud på Barratt Due. Jeg begynte hos ham på 7-årsdagen min og han var helt fantastisk. På den ene siden var han som en storebror som var med på sommerferier og fisket og badet. Samtidig visste han akkurat hvor langt han kunne strekke meg. Jeg fikk stykker han selv ikke kunne spille – det kunne vel egentlig ikke jeg heller, men de var viktige å prøve i ung alder. Han ga meg dem i julegaver: Paganini-capricer, konsertene til Mendelssohn og Tsjaikovskij, Sarasates Carmenfantasi osv. Når jeg hadde vært flink, ble jeg belønnet med en time hos hans bror Henning, mitt store idol!

Jo, det går bra med Vilde Frang. Som om det ikke var nok med Berlinfilharmonikere, Gergijev, Rattle og Mecklenburg-Vorpommern: for sin Korngold og Britten-innspilling fikk hun sin fjerde Echo-pris (Tysklands fremste platepris) i oktober, og jammen stakk hun av med årets norske Kritikerpris også – for tolkningen av Mendelssohns Fiolinkonsert. Med Berliner Philharmoniker. I Røros Kirke. På Eurovisjonen.

_________________________________

Tekst: Hilde Holbæk-Hanssen
Foto: Marco Borggreve

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *