Til innholdet

KUNSTMUSIKKEN OG FOLKESJELA

Publisert: 26.02.2018



Nå og da åpner klassiskmusikk.com for publikumsimpresjoner – som den nedenstående begeistrede reportasjen.


TEKST OG FOTO KARI E. BEKKEN
operasjef RingsakerOperaen


Forleden var jeg på en helt spesiell konsert i Ringsaker kirke, med Sander Tingstad (fele), Ingfrid Breie Nyhus (piano) og Mads Erik Odde (trekkspill).

Fra første tone lette jeg fram en penn og tok notater. Dette måtte jeg fortelle andre om! Denne overbevisningen satt i konserten ut, og jeg var bokstavelig talt skjelven da det hele var over. Det var så sterkt. Nytt, og likevel så kjent. Ikke kjent i den betydning at jeg har hørt stykkene før, men tonene gikk rett i hjertet eller kanskje til og med inn i den kollektive ubevisstheten, om vi har noe slikt. I ettertid har jeg lest litt mer om prosjektet og tanken er blitt styrket.

«Kunstmusikken og folkesjela» er det treffende navnet. Men da jeg i siste liten smatt inn kirkedøra sammen med min mann, og vi økte antall tilhørere fra ti til tolv, visste jeg bare at det var «noe klassisk musikk og folkemusikk». Og at Sander er god på fele. Innledningsvis vil jeg sitere pianist og professor ved Norges musikkhøgskole, Tor Espen Aspaas, for å vise at konserten også appellerte til fagfolk. Ikke bare en emosjonell Kviknedøl.

«Denne konserten står i erindringen min som en av de modigste og mest kompromissløse musikalske hendelsene jeg har erfart. Prosjektet og utførelsen fremstod som en positiv, rensende provokasjon, en tankevekker med potensial til å utvide det interpretatoriske handlingsrommet via helt uventede og så langt nesten uprøvde veier og tenkemåter.»

Alt dette og det store forarbeidet var jeg lykkelig uvitende om da vi ble introdusert for Eventyrsuite av Bjarne Brustad. Om komponisten sa Tingstad at han hadde skrevet sin egen biografi, og at det i den står å lese at den folkemusikkinspirerte Béla Bartók har sagt: «Dem Hr. Brustad, har jeg intet at lære». I kontrast til Brustad, som med dette kan virke høy på seg selv, framstår Tingstad som det motsatte. Han kommer nesten tuslende fram, smiler og spør om det er greit å snakke uten mikrofon, og sier det han skal uten store fakter.

Etter en fantastisk konsert, takker han for seg sammen med de andre, tar seg tid til å snakke med dem av de tolv frammøtte som ønsker det, før han pakker ned fele og får skyss til toget. Etter konserten var jeg så høy på musikkinntrykk at jeg tenkte både Brustad og Bartók kunne lære noe.

«Natur» og «Hulder» fra Eventyrsuite gav virkelig et eventyrlig inntrykk, natur og overjordiske stemninger gled i hverandre. Og den berømte etterklangen i Ringsaker kirke ble flott utnyttet.

Så var det tur for 6 gamle bygdevisur frå Lom av Sparre Olsen. Vi fikk fortalt at Tingstad har gått til folkevisesangere for å høre hvordan de framfører visene. Odde har transkribert dem for trekkspill, og sammen framførte de musikken nærmere folkemusikk enn det som er vanlig. Det ble svært vakkert og behagelig, instrumentene svarte seg selv og hverandre, gikk i hverandre og fikk det til å høres ut som det var flere instrumenter med. Det var harmonier, lyder, dissonanser og notesprang som lett kunne blitt ubehagelige for øret, men det var bare vakkert. Det hele fløt, og jeg fikk en sterk hardingfelefølelse.

Lekende lett var det også da de tre musikerne improviserte over Jeg lagde meg så silde. Det var vart, vakkert, og jeg fikk fornemmelse av rennende vann. Musikerne musiserte og kommuniserte på en slik måte at melodilinjene gled fra den ene til den andre uten at man kunne merke overgangen.

Så over til Yr av Lasse Thoresen. Våren var til å ta og føle på, både i form av spede, lysegrønne spirer og voldsom vårflom. Kraft og energi. Magisk. Jeg fikk assosiasjoner til Rautavaras Cantus Articus. Om vi ikke hørte ekte fugler som hos Rautavara, var det mye annet som fløy gjennom kirkerommet: seljefløyte, vind, dans, overtoner, ekko og nå en enda tydeligere hardingfele. Det siste var ikke så rart, siden fela ble spesialstemt for stykket. At en musiker kan få alt dette ut av ei fele er utrulig.

Så kom Griegs Sonate nr. 2 i G-dur for fiolin og klaver. Jeg kjenner ikke stykket, men det var mye kjent å føle på. Spennet fra det typisk klassiske til typisk folkemusikk ble godt utnyttet, og musikerne var like hjemme i begge miljø. Det var ingen følelse av at ståstedet var kunstmusikken, og at man skal høre noen folketoner som Grieg har skrevet. Musikerne var i musikken, overgangene kom noen ganger smygende og andre ganger hoppet de over gjerdet i et byks.

Noen ganger var det som å sitte på en eksklusiv konsert, slik jeg antar det må ha vært når man var på en hoffkonsert i tidligere tider. Og så var det som å ligge på grasbakken på andre dag av et bygdebrølløp og spellemannen virkelig var i siget. Dynamikken varierte også fra at man nesten bare ante en tone til naturens fulle jubelbrus. Og hele veien var det som musikerne var i musikken, i prosess, bevegde seg med hverandre og med stemningen i musikken. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette kun kan gjøres av teknisk svært gode musikere med sterke følelsesbånd til musikken.

Selv om denne konserten er gjort før og skal gjøres igjen, kjentes det som en unik engangsopplevelse. Det skjedde der og da. Det var kanskje det Sander Tingstad ment da han sa at det var så spennende med Grieg, fordi det blir variasjoner hver gang og at han selv er spent på hva han får høre på konserten.

Ikke gå glipp av din mulighet til å høre en unik versjon av en unik konsert: 16. mars i Drammen, 17. mars i Oslo, 15. april på Lillehammer, 10. mai på Gjøvik og 11. mai på Ringebu.


Sander Tingstad- fiolin
Mads Erik Odde- trekkspill
Ingfrid Breie Nyhus- klaver

Program:
Bjarne Brustad: Fra Eventyrsuite
Sparre Olsen: 6 gamle bygdevisur frå Lom
Improvisasjon over Jeg lagde meg så silde
Lasse Thoresen: YR
Edvard Grieg: Sonate no. 2 for fiolin og klaver