Til innholdet

MYTENS MAKT

Publisert: 03.10.2017



Ny, dansk opera favner idealer og drømmer og trivialiteter, inspirert av Orfeus og Eurydike-myten og av livet selv. Det kan bli vel mye.


AV BODIL MARONI JENSEN
FOTO SØREN MEISNER
Toppfoto: Orfeus (Teit Kanstrup) og Eurydike (Nana Bugge Rasmussen)


Fra Kongens Nytorv er det en tjue minutters spasertur, via Nyhavn og den nye broen ut til Papirøen, til Operaen på Holmen. Premieredagen 26. september viser seg å være en av de skjønneste sommerdagene i år, så vi må si farvel til et yrende folkeliv, mens vi belager oss på et besøk i underverdenen den neste drøye timen.

Nedstigning – underverdenen tur-retur
En skyvedør, nesten skjult i veggen på baksiden av operabygget, åpner for en lang trapp opp til Takkelloftet, Den Kongelige Operas intimscene, med plass til 200 publikummere. Foajéen har fotside vinduer, og lyset, utsikten til vannet og en inderlig blå aftenhimmel gjør oss nattblinde innen dørene åpnes. Så vi famler oss frem i mørket, i det som passende nok er et tradisjonelt blackbox-rom.

Forestillingen er produsert av Figura Ensemble, et kunstnerkollektiv som har arbeidet med musikkdramatikk i over tjue år – i år nominert til Nordisk Råds musikkpris. Siden 2013 har de arbeidet tett med Nicolai Worsaae, en av den yngre generasjonens mest profilerte danske komponister, fremført av en lang rekke internasjonale ny musikk-ensembler. Vi er i erfarne hender.

Virkningsfullt scenebilde
Midt på gulvet foran oss: en sirkelformet oppbygget scene med forheng rundt, som en himmelseng. Det kan vi tenke oss, ettersom operaen er basert på en av gresk mytologis mest berømte kjærlighetspar.

Fem musikere sitter mer eller mindre skjult bak sceneoppbygningen. Slagverk, klarinett, kontrabass, fiolin, klavikord og en del andre lydobjekter. Musikken fenger umiddelbart. Den kreler av lyder, pusting, gnikking, knirking, uberegnelige utsagn og uttrykksfulle gester. Den er rytmisk, snerten, upretensiøs, og åpner for en lek med myten.

Orfeus’ ansikt er projisert i stort format på forhenget. Han er vill i blikket og kaster etter pusten. Bildet sprekker opp og forskyver seg til underlige grimaser på den ujevne bakgrunnen.

Velkommen hjem, min elskede, er hans første ord. Altså har han allerede vært der nede. Han snudde seg ikke, og lyktes dermed i å få henne med seg opp fra dødsriket og hjem.

Sirkelformet himmelseng

Sangerne
Operaens to eneste sangere har stemmer i det dypere leiet. Eurydike synges av mezzosopranen Nana Bugge Rasmussen, med en klar, stor og moderne stemme. De mørkere fargene i klangen gir autoritet, og med nærvær på scenen har hun troverdighet i rollen som en selvstendig kvinne som ikke kan leve med å bli lekt med av en mann. Orfeus er den store popstjernen som allerede har planlagt showet hvor han skal vise frem sin gjenvunne kjærlighet. En selvopptatt og overflatisk mann, drevet av drømmer og selvnytelse. Han synges av Teit Kanstrup, med en klangfull stemme, som også får frem Orfeus’ gutteaktighet, forventning og glede. En mann å falle for.

Sangerne har fått melodiske linjer med utholdte vokaler og tid nok for tydelig tekstuttale. Kontrasten mellom det intenst levende, oppfinnsomme instrumentalspillet og det mer omstendelig vokale er der fra først til sist. Det er som en melding fra komponisten: man skal ikke tro at tydelige ord sikrer kommunikasjonen. Karakterene sliter nettopp med å forstå hverandre. Skal vi vite hva de virkelig mener og føler, må vi lytte til instrumentalmusikken. Det er der de omskiftelige følelsene og misforståelsene er.

Sangerne fyller rollene med innlevelse og energi, og skaper interesse for handlingen, men selve melodiføringen har noe pregløst ved seg. Muligens ligger det her en musikkdramatisk nøtt som ikke helt er knekt: det å uttrykke «mangel på kommunikasjon», som er et hovedtema i operaen, uten at det går ut over kommunikasjonen med publikum. At instrumentalmusikken er så variert og uttrykksfull, med mange utfyllende kommentarer til teksten, oppveier mye, men den musikalske helheten halter i lengden.

Til gjengjeld får vi barokklignende passasjer, eller om det er sitater fra Monteverdis L’Orfeo, som har stor virkning når de dukker opp og minner om at menneskene har strevet med kjærligheten og hverandre til alle tider.

Mytens makt
Hva oppnår operaen med å spille på myten om sangeren som våget seg ned i dødsriket for å hente sin elskede, og som sang så skjønt at det fikk Hades til å gi slipp på henne?

Myten bidrar med de høye tankene: ønsket om å gi alt for kjærligheten. Og ved å sette myten inn i en samtidig kontekst, følger de lave tankene med: Innsatsen man gjør for den andre, skaper gjerne forventninger om å få noe igjen for strevet. Og er det kjærlighet, eller er det like mye snakk om å bruke hverandre i våre egne prosjekter?

Librettisten Julie Maj Jakobsen har skrevet en tekst som vipper mellom ytterpunkter: dybde og trivialitet, kjærlighetsdrømmer og hverdagsbehov, mytisk tid og samtid. Vekslingen åpner for allverdens gjenkjennelser i våre liv. Poengene er mange, men noen også litt for alminnelige.

Tittelen antyder at det ikke er en bestemt nedstigning det er snakk om, og «underverdenen» kan være bilde på så mangt. Håpløshet, oppgitthet, sykdom, samlivsbrudd, sammenbrudd. Operaen kan forstås som gjenforening etter prøvelser og fravær. Men handlingen tenderer mot å bli for generell. Vi savner en dramatisk nerve som kjører historien i en bestemt retning og en undertekst som er overbevisende nok til å binde det hele sammen.

Popstjernen Orfeus

Et spill i spillet
Regi og scenografi, ved henholdsvis Marc van der Velden og Figuraensemblets Filippa Berglund, spiller fint sammen, i flere scener. Leiligheten/himmelsengen/ showscenen, samt musikernes plassering med sine instrumenter, utgjør scenebildet. Pluss noen få rekvisitter, som sier sitt. For eksempel alle Orfeus’ nystrøkne og pent sammenbrettete skjorter. Noe av det første han gjør etter tilbakekomsten, er å tenke på sitt eget velbehag. Han skifter skjorte. Når Eurydike kjenner på fremmedheten i leiligheten, er det skjortene det går ut over; hun krøller og slenger dem utover.

Når Orfeus er klar til showet sitt, får vi en større sceneforandring, ved at tre av musikerne kommer frem og stiller seg foran «scenen» på scenen. Bare denne lille forskyvningen har en stor virkning. De tre har plutselig også roller i spillet, og replikkene deres er lange, klagende, dystre toner, som absolutt ikke har noe med popmusikk å gjøre. En megetsigende kontrast. Gunnhild Tønder forlater klavikordet, og opptrer som manageren som utfører de siste forberedelser til showet. Underfundig og kult fremført tilfører det også litt avslappet humor.

Det spilles bevisst på klisjéer. Mannen er modig, selvsentrert og grunn og kvinnen dypere, mer følsom og reflektert. Og når Orfeus, den store stjernen, entrer showet, er det med mikrofon og mørke briller. Det tas et hakk for langt når sorl og applaus fra fansen sendes over høyttalere. Det er lydkulisser som virker billige i sammenhengen.

Innsikt og endring
Når teppet går opp for Eurydikes entré, tar hun livet av seg, for åpen scene. Så er det tilbake til dødsriket. Orfeus går atter ned, og får enda en gang innpass på grunn av sin sang. Men Eurydike vil ikke tilbake. Det er her hun hører til, sier hun. Da innser Orfeus at han har oppført seg galt og vil endre seg. Hun tror på ham, ombestemmer seg og vil likevel være med opp. På samme betingelse som sist: Han må ikke snu seg og se etter henne.

Ja, det fungerer. Hvilket forhold er det som ikke har tatt opp tråden igjen etter et brudd, på den ene eller andre betingelse? Slik aksepterer vi stort sett teksten. Velvillig forført av myten.

Men operaen vil for mye. De forskjellige elementene er for mye tynget av sin egen mening til at samspillet mellom dem virkelig løfter seg.


Nedstigning – underverdenen tur-retur

4 forestillinger på Takkelloftet, Den Kongelige Opera, 26. – 30. september 2017

Medvirkende: Nana Bugge Rasmussen, Teit Kanstrup, Anna Klett, Jesper Egelund, Frans Hansen, Gunnhild Tønder og Idinna Lützhøft
Regi: Marc van der Velden
Libretto: Julie Maj Jakobsen
Komponist: Nicolai Worsaae
Scenografi: Filippa Berglund
Lysdesign: Raphael Frisenvænge Solholm og Malthe Hauge
Lyddesign: John Fomsgaard
Kostymer: Hanne Mørup
Produsent: FIGURA Ensemble


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *