Til innholdet

675 visninger

Norges musikkhøgskole



Aksept og viljestyrke

Et møte med en monster-manet holdt på å ta fra ham karrieren. – Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken, sier Kristian Lindberg.


Tekst: Kjersti Juul Foto: David Engmo


Veien frem mot stipendiatprosjektet Kristian Lindberg skal levere, har vært lang og brokete. Ja, så full av hinder, at pianisten på et tidspunkt stod i fare for å miste hendene sine. Bokstavelig talt.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten. Det har forandret meg som menneske og musiker. Tidligere kunne jeg spille konserter og kjede livet av meg. Nå kjenner jeg at alle konserter er gull verdt. Jeg har fått en helt annen bevissthet om hva slags gave musikk er, sier Kristian Lindberg som holder sine avslutningskonserter med «Det orkestrale klaveret» den 9. og 10. mai på Norges musikkhøgskole.

Ulykken han referer til strekker seg to og et halvt år tilbake i tid. Til Goa i India en varm desemberdag. Lindberg har turnert med Rikskonsertene, og bestemmer seg for å bli igjen noen dager for en etterlengtet ferie. Han leier bungalow på stranden og hiver seg ut i bølgene. Kjenner hvordan det varme vannet omfavner kroppen. Hvor deilig det er å bare la seg drive med og se hvor bølgene tar ham.

– Men så kjente jeg plutselig noen vanvittige smerter. Og jeg så at det begynte å vokse kjempeblemmer opp fra armene, forteller Lindberg.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten.

Smertefullt møte
Bølgene har ført ham inn i et «Portugisisk krigsskip». Den ligner en gjennomsiktig, opplåst ballong på oversiden. Under henger armer som kan bli opptil 30 meter lange med giftige, blålilla tråder. Rapporterte dødsfall som følge av møte med den livsfarlige maneten, kommer ikke av giften i seg selv, men at man besvimer på grunn av de sterke smertene og drukner.

– Jeg forsto ikke med en gang hva det var, men jeg skjønte at det var alvorlig. En smerte hinsides alt jeg har opplevd tidligere. Armene føltes som brennende istapper, og jeg gikk inn i en panikktilstand. Man skulle tro at panikk er synonymt med kaos, men i stedet tenkte jeg klarere enn noen gang. Jeg kavet meg opp av vannet og rasket med meg antibakteriell fra bungalowen på vei til resepsjonen for å ringe lege. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om forholdene ved indiske sykehus. Hele venstre underarm var rammet, mens høyrearmen var brent fra fingertuppene og opp til skulderen.
– Jeg ble brakt til et lite, lokalt sykehus. Beskjeden fra legen var kort og brutal: «I think we have to amputate». I India tar de sjelden sjanser, men ender opp med å amputere fordi det er det letteste og billigste, forteller Lindberg.

Å være redd for å miste hånda handlet mindre om pianospillingen, enn det handlet om livet generelt. Han var desperat etter å beholde hånda, nesten av latterlige, forfengelige grunner. Orket ikke tanken på hjelpeløsheten i hverdagen.

Å spille for seg selv
Dagen etter får kjæresten hjemme i Storbritannia ordnet med bytte til nytt og oppgradert sykehus via telefon. Flere av fingrene er på dette tidspunktet begynt å bli svarte. Han er i ferd med å utvikle koldbrann, og klemmer desperat på fingrene i håp om å se en fargeforandring.

– Får man ikke blodtilførsel innen seks dager, dør vevet. At jeg var pianist gjorde inntrykk på legene ved det nye sykehuset. De kunne ikke utelukke amputasjon, men jeg merket at de gjorde sitt beste for å redde hendene mine. Hevelsen fra brennmanet-giften satte en stopper for blodtilførselen. Dermed åpnet de opp hele armen for å lette på trykket.

I uker ligger han slik, med åpen arm og ser sine egne muskler, bein og nervetråder. Heldigvis er Ipod-en fullastet med musikk. Han hører mye på Mozarts variasjoner i D-dur. Musikk fylt av en positivitet eller et lys som han trengte

– Etter tre uker ble jeg fløyet hjem til Norge med åpen, blødende arm og sydd igjen på Ullevål. Legene sa det var et under at jeg ikke hadde fått noen infeksjoner, forteller Lindberg.

Hvor bekymret var du for karrieren på dette tidspunktet?

– Første steg bestod i å ta lettelsen innover seg. Å skjønne at jeg beholder hånda. Jeg hadde hele tiden hatt et fighter-instinkt, men samtidig var jeg inneforstått med å ikke kunne spille piano som før. Men det som føltes viktigst var å kunne spille for meg selv. Jeg oppdaget at tapet av å spille foran publikum og ha en karriere faktisk ikke plaget meg sånn.



En horribel prosess
Det ble viktig for Kristian Lindberg å finne fokus til å jobbe med det han kunne forandre på og prøve å finne en aksept for det han ikke kunne gjøre noe med.
– Akkurat den tankegangen har hjulpet meg veldig: Å bruke viljestyrken sin på rett sted. Og å vite hva man bare må akseptere og skjønne at sånn er det. Det er uhyre viktig å klare å skille mellom de to tingene, påpeker Lindberg.

I prosessen med å venne seg av med smertestillende, ble viljestyrken viktig. Lindberg gikk på tunge opiater i månedsvis etter ulykken.

– Det er en sammenheng mellom det å bli avhengig av smertestillende og å utvikle kroniske smerter. Jeg var nære ved å pådra meg begge deler, men skjønte at dette er noe jeg kan gjøre noe med.

Det ble en horribel prosess som varte i et halvt år: Jeg tok smertestillende og ting føltes bedre, etter to-tre timer kom ubehaget smygende inntil det var så vondt at jeg ble desperat etter mer smertestillende. For hver dag presset jeg meg til å vente lengre med å ta dem.

Tok du i bruk noen spesielle metoder for å klare dette?

– Jeg brukte mye pusteøvelser og har vært skamløs i å prøve ut alternative praksiser. Det viktigste er at jeg hele veien har fulgt min egen intuisjon – magefølelsen.
Blind forelskelse

Viljestyrken så vel som kjærligheten til musikk, har vært der fra barnsben av. Fra han satt i barnevognen og sang slik at folk stoppet opp for å lytte, til han øvde på pianoet både før og etter skolen.
Når oppdaget du ditt eget talent?

– Begge foreldrene mine er musikere, far spiller gitar og mor var pianist. Musikk har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Det samme har den musikalske selvtilliten. Følelsen av at dette er noe jeg kan. Jeg visste at jeg kom til å få jubel på elevkonsertene . Selvtilliten på det området var en selvfølgelig del av meg, og aldri noe jeg stilte spørsmål ved. Men musikken var lenge som en blind forelskelse. Jeg var nok godt over 20 før jeg spurte meg selv om jeg kunne leve av det.



Sårbare musikere
Lindberg har vunnet en rekke priser og turnert verden rundt med solokonserter. Opptrådt i Wigmore Hall London, Carnegie Hall New York, Concertgebouw Amsterdam og Kreml Moskva, for å nevne noen. En to timers solokonsert i Newton Abbott i september 2017, var allerede booket da ulykken inntraff på slutten av året 2016.

– Noe i meg sa at jeg ikke burde avlyse konserten. Det ble et godt mål å ha. Jeg valgte Chopin-preludiene. Et par av de var rett og slett veldig gode øvelser for fingrene mine. Konserten ble en sterk opplevelse, og noe jeg står for rent kunstnerisk den dag i dag.

I dag er Kristian Lindberg smertefri, og spiller like bra som før hvis ikke bedre. Nervene har vokst ut innvendig, kun én finger har fortsatt litt begrenset føling. Pianisten påpeker at han ikke er alene om å kjenne hvor sårbar kroppen er som profesjonell musiker. Mange blir satt ut av spill av mer snikende plager som senebetennelse og ryggproblemer.

– Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

– Det viktigste er å ikke bli bitter eller gå inn i en offer-rolle. Jeg har hatt mine mørke tanker om hvorfor det måtte skje akkurat meg. Men kun i korte øyeblikk. Jeg tror man reiser seg lettere ved å ha flere bein å stå på utenom det kunstneriske. Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

Lindberg mener det kan være en fallgruve for musikere å «glemme» det vanlige livet.

– Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken.

Jobber mot instrumentet

I tillegg til stipendiatprosjektet han snart avslutter, har Kristian Lindberg spilt i Tyskland tidligere i år, og vært solist i Mozarts klaverkonserter nr 20 og 21 med Erfurt Filharmoniske Orkester – til strålende anmeldelser. I Juni skal han spille inn soloplate med musikk av Beethoven, Schumann og Liszt.

Hva er kjernen i det å spille bra piano?

– Det handler om å jobbe i mot det som er naturlig for instrumentet. En stryker kan bli veldig følsom og intim med sin bue. Enda mer en blåser, som ligger så tett på sang. Sangen kan igjen bli så nær, personlig og sensitiv som bare det. Piano derimot er som en hard hammer man dæljer nedpå. Derfor låter alltid dårlig piano hardt, mekanisk, perkusivt. Men hvis man virkelig spiller godt på piano, blir det en rikhet i klangen som går litt imot det som er instrumentets natur.



– Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.

Klanglig fantasi

Å spille orkestralt krever en klanglig fantasi. Å nærme seg strykerne eller blåserne i måten å spille på, i følge Lindberg.

– Jeg bruker det som en metafor for å få klaveret til å låte rikt, variert og fullt av farger. Når man hører en virkelig god pianist, hører man et utrolig vell av forskjellige klanger inne i et instrument som ellers kan høres veldig likt og flatt ut. Som kunststipendiat er prosjektet mitt å bruke orkesteret som en metafor når jeg selv skal spille. For hver tone jeg spiller tenker jeg at det er en fiolin, en obo, en klarinett osv. Slik prøver jeg å hente ut den naturlige klangforskjellen og rikdommen som finnes i klaveret.

Hva har ulykken gjort med deg som musiker og menneske?

– Det rent pianotekniske har alltid vært en litt intuitiv ting for meg, som jeg ikke har brukt noe tid på å studere. Nå har jeg derimot gått grundig inn i det. Hånda er svekket, men jeg får til tekniske ting nå som jeg ikke fikk til før. Ulykken har også bevisstgjort hvor fort ting kan bli borte for meg. Og hvor verdifullt det man har her og nå er. Det er ikke publikums jubel som trigger meg til å spille. Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.


Ny sesong. Nye historier.

Mandag 6. mai lanseres sesong 2 av podkasten Lyden av. Det betyr fire nye episoder, med fire helt nye historier.

Toppfoto: Paal Audestad

Journalist Bodil Maroni Jensen begynte å samle stoff til Lyden av sesong 2 lenge før pilotepisoden ble lansert i desember 2018. Den lange listen over potensielle temaer endte til slutt med fire episoder, som har brakt henne til både lydstudio og kirke.

– Det har vært en utelukkende positiv opplevelse. Det som gjorde størst inntrykk, var hvor åpne og oppriktige studentene var. Jeg stiller ofte vanskelige spørsmål, som ingen har klare svar på. Da må man ta seg god tid, gi samtalepartneren anledning til å utvikle noen meninger mens vi snakker. Jeg liker å få frem den enkeltes personlige betraktninger, også tvil og usikkerhet. Jeg har blitt rørt av hvor uredde og tillitsfulle studentene har vært – hvor mye de har gitt av seg selv.
– Jeg har blitt rørt av hvor mye studentene har gitt av seg selv.

Bodil Maroni Jensen

Skapende musikere
Sesongen handler blant annet om musikere som skaper. I de første to episodene vil lytterne møte komponister i ulike miljø – den verdenskjente komponisten Kaija Saariaho forteller om jakten på en egen stemme, mens Natasha Barrett gir oss et innblikk i den elektroakustiske musikkens verden, og hvordan det å høre på musikk uten visuelle referanser, påvirker lytteopplevelsen.

Bodil Maroni Jensen sammen med Einar Stray og Peter Daatland fra sesong 1. Foto: Paal Audestad

I episode 3 møter vi en gruppe klassiske sangere som har falt pladask for improvisasjon, i motsetning til de fleste klassiske musikere. Er dette en rød tråd?
– Det har nok å gjøre med min interesse for spørsmål uten ja og nei-svar. Hvorfor er vi opptatt av kunst, og hva driver de som skaper? Jeg begynte med Kaija Saariaho, fordi hun er så klar på at unge komponister også må ha et forhold til å finne sin egen stemme. Selv om hun har lyktes som komponist, er hun interessert i de samme problemstillingene som studentene. Etter intervjuet med henne, ville jeg snakke med komponister med andre synspunkter, som mener jakten på en egen stemme kan stå i veien for kunsten. Jeg er opptatt av de ulike forestillingsverdenene.

Kirkemusikeren
Siste episode i Lyden av Sesong 2 handler om livet som kirkemusiker. Er man organist eller menighetsarbeider – utøver eller noe mye mer allsidig? Kirkemusikerne vi møter reflekterer over disse problemstillingene – spørsmål som strekker seg lenger enn enkeltmusikerens hverdag, og ut i det kirkelig- og kulturpolitiske landskapet.

Første episode av Lyden av, sesong 2, blir tilgjengelig 6. mai. Deretter kommer det nye episoder de tre neste mandagene.


Komponerer sin egen fremtid

Tekst: Tina Aasen- Foto: Brian Cliff Olguin

Han snublet over Grieg som 17-åring og ble besatt. Ti år senere tar Haakon Støring et årskurs i komposisjon, for å bli en helhetlig musiker og pedagog.

– Jeg fikk sjokk.
Musikkhøgskolen. Haakon Støring (27) sitter i tredje etasje og forteller om da han oppdaget Grieg og klassisk musikk. Han fant en CD med Griegs a-moll-konsert, lyttet gjennom hele og tenkte fins dette? Det ble en åpenbaring, nærmest, og han overtalte foreldrene til å skaffe et piano. Musikken rørte ham så mye at han ikke bare kunne lytte, han måtte involvere seg fysisk. Men han var nesten voksen og kunne ikke en note.
– Jeg tror mange som får den følelsen, tenker at de er for gamle. Det var ikke lett, heller. Da jeg begynte å ta timer hos en pianolærer, måtte elevene holde små konserter. Jeg var 18 år og to meter høy, de andre var ti år gamle og flere av dem bedre enn meg. Jeg var nervøs, det var skikkelig ubehagelig, men jeg måtte bare pine meg gjennom det.


Haakon Støring tar etterutdanning på NMH i komposisjon.

Haakon kan flire nå. Han har jobbet hardt siden han oppdaget sin egen fremtid, all fritid har vært okkupert av musikk. På Toneheim folkehøgskole skjønte han at øvelse gjør mester, at det var håp. Han tok en bachelor i piano og pedagogikk i Kristiansand og en master i anvendt musikkteori her på Musikkhøgskolen. Men det var ikke nok.
– Jeg er interessert i alle aspekter ved musikken og vil være en helhetlig musiker, med bred kunnskap i både pedagogikk, musikkteori og komposisjon, sier han.


-Jeg tar studiet fordi det er gøy. Jeg mener også jeg blir et bedre menneske, en bedre musikkpedagog og en bedre pianist av å komponere.
Haakon Støring, student på ettårig deltidsstudium i komposisjon


Blir en bedre musiker
Årskurset i komposisjon på Musikkhøgskolen består av en del om tradisjonelle teknikker og en reflekterende del med lytting og praktiske strategier. Studentene får i tillegg en-til-en undervisning med lærer.
Ifølge Haakon er hyppige innleveringer og deadliner bra for en fyr som sjonglerer jobb, studier, konserter med samboeren som er operasanger og en ett år gammel sønn.
– Jeg tar studiet fordi det er gøy. Jeg mener også jeg blir et bedre menneske, en bedre musikkpedagog og en bedre pianist av å komponere. Jeg har mine prosjekter, vi er en gjeng som er interesserte i musikkteori og teknikker fra 1700-1800-tallet, og vi driver og komponerer på fritiden. Du håper at du får til noe som har verdi for andre, men det er ikke hovedmålet, sier Haakon.

Han jobber som pianolærer og fremtidsplanen er å undervise i musikkfag, komponere og spille piano. 27-åringen vil bidra til å gjøre klassisk musikk mer tilgjengelig, forståelig og populær


Haakon Støring tar etterutdanning på NMH i komposisjon.

Et nyttig fag
Rune Rebne er førsteamanuensis i komposisjon, ph.d.-kandidat og lærer på årsstudiet. Han ser at den populære komponistlinja som leder til en bachelor- og mastergrad, kan bli et langt løp for enkelte. Den var uaktuell for Haakon, som alt har en mastergrad. For musikere og pedagoger som vil lære om faget og få gode verktøy, er årsstudiet perfekt.
– Vi ser en stor og økende interesse for det å kunne komponere, og at musikere vil ha denne kunnskapen. Samtidig er det mange som ikke er klar over at det er mulig å ta et årskurs. Vi ser også at flere starter med årsstudiet som en forsmak, og går videre inn på komposisjonslinja vår, sier Rebne.

Rune Rebne

Unge, lovende Sofie Tollefsbøl

 -er midt oppi det store gjennombruddet med hjertebarnbandet Fieh. Hun sjonglerer karrieren med skolegangen på Norges musikkhøgskole. Det er ikke alltid like lett. Lyden av: Gjennombruddet er første episode i den nye podkasten fra NMH.
Foto: Brian Olguin

Sofie med bandet Fieh forbereder seg på å spille på operataket. Det er siste stopp på turneen. Som sisteårsstudent på bachelor i musikkpedagogikk må hun bruke tida godt.
– Alle de 24 timene er i bruk. Noen ganger spiller jeg til to på natta og er på skolen klokka ni om morgenen, sier hun.

Om tiden, bandet og skolen
– Det er ikke noe vits i å gå på Musikkhøgskolen hvis jeg bare har tenkt til å spille masse gigs. Den skolen her er så bra, at jeg ikke vil kaste det bort med å være mye borte. Derfor sier jeg nei til en del ting hvis det kræsjer med skolen.
Sofie er sanger, og hun har jazzvokalist Solveig Slettahjell som hovedlærer på NMH.

Om skolering og særpreg
Sofie har tenkt en del på om skolering gjør artister likere. Hun har vært redd for å miste særpreget sitt.
– Det føler jeg at jeg har fått avkreftet av å gå her. Jeg får verktøyene som trengs på skolen. Jeg har hatt et bilde av at musikk er noe «pure» som kommer bare fra sjelen din – noe som ikke har noe med noter og teori og gjøre. Men her på NMH er det masse musikere som er gode med noter og teori, og de lager jo ikke musikk uten sjel.

Fieh:

Sofie Tollefsbøl (vokal)
Ola Øverby (trommer)
Andreas Rukan (bass)
Edvard Synnes (tangenter)
Jørgen Kasbo (gitar)
Lyder Øvreås Røed (trompet)
Solveig Wang og Thea Arnesdotter Lien (koring)


NMH blir til podkast

Norges musikkhøgskole får sin aller første podkast når Lyden av lanseres onsdag 5. desember. Målet er å spre historier fra huset til musikkinteresserte, også utenfor skolens vegger.

– Det skal være en oppdagelsesreise for folk som er interessert i musikk.

Peter Daatland har tatt plass i en stor, svart hjørnesofa utenfor administrasjonen på Norges musikkhøgskole (NMH). Sjefen for produksjonsselskapet Filts norske avdeling er produsent for første sesong av NMHs nye podkast Lyden av – uten at han egentlig vil kalle det «NMHs nye podkast».

– At det er tilknyttet dette huset er sekundært. Vi har vært litt redde for at det skal virke ekskluderende å kalle det et NMH-prosjekt. Podkasten henvender seg bredt, til folk som liker historier og liker å oppdage musikk.

Einar Stray og Bodil Maroni Jensen nikker fra siden. Dette er trioen som over åtte, cirka 20 minutter lange podkastepisoder, skal oppsøke og undersøke ulike temaer tilknyttet NMH. Jensen, som er produsent og reporter for andre sesong, har over 30 års erfaring som radiojournalist i NRK, og har siden 2015 jobbet frilans som musikkjournalist. Stray, som i samarbeid med Daatland står bak de fire første episodene, er musiker og driver musikkpodkasten Popkammeret – uten at han vil skryte på seg for mye kunnskap om formatet av den grunn.

– Jeg er ganske fersk når det kommer til podkast, og kommer litt ærbødig til oppdraget. Bodil er jo en ringrev i forhold. Men som musiker har jeg en viss forståelse for hva det vil si å prøve å jobbe med musikk.

Ulike innfallsvinkler
Stray er grunnlegger av Einar Stray Orchestra, har Spellemannpris på hylla, og har samarbeidet med musikere som Moddi og Cezinando. Selv er han ikke skolert, og som reporter i Lyden av tillater han seg å være den litt bustete indie-musikeren, som slippes ned i musikkakademigryta og stiller spørsmål ved det han ser.

Tilnærmingen får sitt utspill allerede i første episode, hvor Stray følger Fieh en hel dag, bandet frontet av vokalist Sofie Tollefsbøl. Elton John er allerede fan, og Fieh er midt i gjennombruddsfasen. Likevel prioriterer Tollefsbøl å gjøre seg ferdig med musikkutdanningen ved jazzlinja på NMH.

– Vi snakker om det, hvordan jeg har vært redd for at hvis man blir skolert så mister man noe av nerven sin og talentet. Man går inn i en skole hvor alle lærer det samme. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre dette prosjektet også. Kontrasten mellom det skolerte og livets skole er interessant.
Jensen rykker til fra sidelinjen, leter iherdig i vesken sin etter penn og papir. Mens Stray og Daatland har ferdigstilt første sesong, samler Jensen fortsatt ideer til den andre, som sendes på nyåret.

«Klarer kreative mennesker å sile ut det som gjør talentet sterkere?»

– Det du sa nå, det er min tredje podkast. Kan påvirkning fra lærere ødelegge noe av det genuint personlige, eller klarer kreative mennesker å sile ut det som gjør talentet sterkere? Det er langt på vei en trossak.

Hun smiler fornøyd, noterer. Henvender seg igjen til Stray.

– Din og min bakgrunn viser hvor åpen Musikkhøgskolen er. Det er et ønske for dem å fremstå som noe mer enn det tradisjonelle inntrykket folk kanskje har av skolen. Musikklivet, og dermed skolen, har endret seg fortere enn folk er klar over. Vi illustrerer det godt, synes jeg.

Podkastskaperne Peter Daatland, Bodil Maroni Jensen og Einar Stray. foto: Paal Audestad

Fra svartmetall til kirkemusikk
Gjennom de første episodene av podkasten Lyden av blir man bedre kjent med nevnte Fieh, får et dypdykk i svartmetall gjennom doktorgradsstipendiat Nina Nielsens arbeid, og hører blant annet fra popartist Jarle Bernhoft og fiolinist og konsertmester Sara Övinge om hvordan det er å kombinere musikerkarriere med familieliv.

– Så har vi en musikkterapiepisode, hvor jeg har vært med på flere musikkterapitimer – alt fra asylmottaktime, til time med et for tidlig født spedbarn og foreldrene. Musikkterapi er en måte å jobbe med musikk på, som folk kanskje ikke tenker på som en mulighet, sier Stray.

På nyåret venter improvisasjon for klassiske sangere, og utforsking av elektroakustisk komposisjon, som samtidig blir et møte med komposisjonsprofessoren Natasha Barrett. Kirkemusikk skal også belyses.

– Det er et problem i dag at kirkemusikkutdanningen som tilbys ikke nødvendigvis er den som blir etterspurt. Enkelte kirker vil kanskje ikke ha orgelmusikk eller klassisk musikk, de vil ha viser og pop eller noe helt annet. Og da er spørsmålet – skal Musikkhøgskolen være med på å bestemme hva kirkemusikken skal være her i landet, eller er det kirkene selv som skal bestemme? Musikkhøgskolen vil jo være med på å påvirke, de vil ikke bare dilte etter, forklarer Jensen.

– Men podkasten skal ikke være NMH-propaganda, skyter Stray inn, fortsetter:

– Det er noe som kommer frem når vi prater med folk også, at Norges musikkhøgskole kan bli bedre på både det ene og det andre. Vi står helt fritt, og det er viktig å selv kunne velge temaene vi tar for oss.

«Podkasten skal ikke være NMH-propaganda»

Vil favne flere
Navnet Lyden av er en videreføring av Lyden av-festivalen, som ble avholdt for første gang på NMH i fjor vår. Samtidig med Lyden av-podkasten lanseres også nettsiden lydenav.no – en ny portal for dynamisk historiefortelling, hvor besøkende kan lytte, se, lese og interagere.
Ved å henvende seg til sansene på ulike måter er målet å øke sjansen for at folk husker innholdet bedre. Ved å opprette en egen nettside er også ambisjonen å nå flere. Kjetil Asdal Bjørgan, initiativtaker og kommunikasjonssjef ved NMH, samt redaktør for Lyden av både som nettside og podkast, forklarer:

– Når du kommer til nmh.no er det nok mange som tenker at innholdet er internt, noe som tilhører studenter og ansatte. Men historiene vi har her på huset står godt i seg selv. Innholdet er signert Musikkhøgskolen, men ved å kalle det Lyden av ønsker vi å nå bredere. Vi må finne nye veier ut til interessenter, og disse interessentene er kulturlivet – eller musikkinteresserte i vid forstand.

Musikkpodkast – med musikk
– Når du lager podkast, bygger du hus midt i skogen. Så må du ringe å invitere folk inn, som kanskje setter av tid og kommer om noen helger. Det er en helt annen måte å nå folk på enn radio.
Daatland har lånt analogien, som han synes er beskrivende. Å lage en god podkast er et kunststykke i seg selv – å få folk til å faktisk komme på besøk i universet man har skapt er et annet.

«Podkasten Lyden av blir lyden av mye musikk»

– Men når man først har fanget folk lytter de konsentrert, og de som kommer seg gjennom de første minuttene er veldig tålmodige. Og fordi en podkast er noe man oppsøker selv blir de vi treffer ofte skikkelig interesserte, de blir fans. De man treffer, treffer man gjerne hardt.

Podkasten Lyden av blir også lyden av mye musikk, lover han.

– Det er sjelden man hører så mye musikk i en musikkpodkast, det handler mye om rettigheter. Selv TONO har en egen podkast, Lage musikk, som ikke har et sekund musikk i seg.
– Mens her får man høre den faktiske lyden av folk som jobber med musikk, fortsetter Stray.
– Du kommer tett på tankene deres.


Norges musikkhøgskole
Slemdalsveien 11
tlf 23 36 70 00
www.nmh.no


 

Følg oss på