Til innholdet

1049 visninger

Norges musikkhøgskole



Dysfunksjonelle familier

 Tre konserter, seks komponister. Tre er kvinner, tre er mennene disse kvinnene komponerte i skyggen av. Handler serien Dysfunksjonelle familier om balanse, ubalanse eller noe helt annet?


Tekst: Linn Carin Dirdal

Foto: Kyrre Lien


I løpet av tre konserter utover høsten og våren skal verker av søskenparet Fanny og Felix Mendelssohn og ekteparene Clara og Robert Schumann, og Alma og Gustav Mahler, fremføres i Levinsalen på Norges musikkhøgskole. I bunn ligger historien om hvordan kvinnene «på ulike måter ikke ble oppmuntret – og til og med motarbeidet, av familie og partnere til å utøve sine virker som komponister». Som en del av serien holder ph.d-stipendiat Emil Bernhardt en introduksjon, som setter prosjektet inn i en større kulturhistorisk sammenheng.

Hvilken betydning har disse historiene i dag? Kjønnstematikk og likestillingskamp er åpenbare innganger, men for professor, pianist og initiativtaker Matti Hirvonen peker konsertserien på andre problemstillinger.

– Hva gjør det med et menneske, ikke bare en kvinne, å ikke få utløp for sin kunstneriske kreativitet? For meg er ikke konsertserien et feministisk prosjekt, det handler mer om hva det gjør med et menneske å ikke få komme til sin rett. Det står et sted i programforklaringen at vi stiller kvinnen og mannen i paret opp imot hverandre. Men det er ingen konkurranse. Man skal helst ikke komme til konserten med de ørene.

Ulike utgangspunkt

Hirvonen, opprinnelig fra Sverige, sitter i en stol på kontoret sitt på NMH. Like ved står to svarte flygeler plassert side om side. Her akkompagnerer han studenter samt underviser i masterprogrammet han leder ved NMH, akkompagnement og kammermusikk for klassiske pianister.


– Hva gjør det med et menneske å ikke få utløp for sin kunstneriske kreativitet?

Matti Hirvonen


I løpet av en uke pendler han mellom Oslo og NMH, basen sin i Stockholm og de mange konsertstedene han opptrer på rundt i verden – fra New Yorks Carnegie Hall til Musikverein i Wien. Som en av Skandinavias fremste akkompagnatører (for øvrig en betegnelse han vil til livs, mer om det siden) har han spilt seg gjennom et stort, klassisk repertoar – inkludert verker fra komponistene han har valgt å løfte frem i konsertserien. At man i en blindtest skulle kunne høre forskjell på komposisjoner skrevet av kvinner og menn kaller han «bullshit».

– Men jeg vet hvordan det er, man stiller seg inn på noe som lytter. Hva er det de sier i sporten, at en kvinnelig tennis- eller fotballspiller aldri skulle kunne klare seg mot en mann. Vel, et aspekt ved kvinnene i denne konsertserien er at de ikke fikk utvikle seg like lenge som sine mannlige motparter.


Norges Musikkhøyskole. Foto: Kyrre Lien

Tre par, tre historier

Kvinner og menns ulike forutsetninger for å drive med komposisjon gjennom historien illustreres tydelig gjennom konsertseriens tre par. Faren til Fanny og Felix Mendelssohn var klar på at det var sønnen som hadde en fremtid som profesjonell komponist. For datteren kunne musikken kun være «et ornament».

– Felix ga ut en del av Fannys komposisjoner uten at det fremgikk at hun hadde komponert disse. Hun godtok det. Det hadde ikke gått i dag, forteller Hirvonen.

Clara Schumann, som i år feirer 200-års jubileum, var på sin kant en ettertraktet konsertpianist. Som ung sørget faren for at hun i tillegg fikk opplæring i musikkteori og komposisjon, noe som var uvanlig for kvinner på den tiden. Clara skrev sin første klaverkonsert allerede som 14-åring, og giftet seg etter hvert med Robert Schumann mot sin fars vilje. Det hendte at ekteparet samarbeidet om komposisjoner, men Roberts komponistvirksomhet fikk høyere prioritet enn Claras. Som eneforsørger for familien strevde hun også med å få tiden til å strekke til.

– De hadde åtte barn. Med en mor som dro på turné til Russland i tre måneder og en far som var mentalt syk, hvem tok hånd om dem? Dysfunksjonell familie. Og fremgangsrik, det er ingen motsetning. Gustav Mahler på sin side tålte ikke at Alma komponerte. Alma hadde også affærer. Mens noe pågikk hadde hun alltid noe annet, og jo mer fremgangsrike mennene var desto mer jobbet hun på. Man kan snu det til at det var frigjort av henne på den tiden – eller si, vilken hemsk kvinna!

Hirvonen humrer, forklarer at intensjonen bak konsertene ikke er å fremstille kvinnen i en offerrolle. Initiativet er en anledning til å spille god musikk fra seks fremragende komponister, side om side. Utøverne i konsertserien er valgt etter samme prinsipp – lærere og studenter spiller sammen uten noen form for hierarki.

– Det spiller ingen rolle hvem man er. Det som betyr noe er det musikalske, konstaterer Hirvonen.

Justert tilbakeblikk

At kvinneperspektivet løftes frem, særlig i den eldre, klassiske musikken hvor repertoaret er dominert av menn, er kjærkomment, ifølge Astrid Kvalbein. Som forsker, utøver og kritiker har likestilling, feminisme og maktspørsmål vært sentrale temaer gjennom hele hennes virke – noe hun også ble hyllet for gjennom Norsk Komponistforenings (NKF) likestillingspris i 2018.

Samtidig har hun et håp om at man snart kan prate om kvinnene som ikke var gift med, eller var søsteren til, berømte menn. Det er problematisk at forestillingen om komponisten som et geni fortsatt virker så sterkt i den klassiske musikken, ifølge Kvalbein.

– Da havner veldig mye annet i skyggen. Hva er de viktige hendelsene i musikkhistorien? Kan det ikke like gjerne være de millionene av undervisningstimer som ble gitt, hvor kvinner holdt på? Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i? Hvis man stiller slike spørsmål dukker det kanskje opp en del menn i skyggene også, eller andre holdninger til hva som er verdifullt i musikken.


– Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i?

Astrid Kvalbein


 Begrepet «kvinnelig komponist» oppleves utdatert og bakstreversk i vår tid. Men rent historisk, har det en funksjon? Blir vi noen gang kvitt det?

– Da jeg skrev doktorgrad om Pauline Hall hadde jeg en idé om at jeg skulle prøve å skrive så kjønnsnøytralt som mulig. Hun var en respektert person, kritiker og komponist, kunne man ikke bare skrive om henne som den maktpersonen hun var? Men du kommer ikke unna kjønnsperspektivet eller at hun har en sterk opplevelse av å bli sett ned på som kvinne – at hun var alene i sin generasjon, at hun ikke hadde mann og barn, og at det kanskje var derfor hun hadde enklere for å komme i posisjoner. Attpåtil var hun lesbisk. Hun fikk status som en av gutta nesten. Da har du unntaket som bekrefter regelen. Jeg ble innhentet av det og måtte skrive om kjønnstematikken, sier Kvalbein.

Hall var initiativtaker og formann for Ny musikk da organisasjonen ble etablert i 1938. Noen år tidligere, da NKF ble stiftet i 1917, var hun én av fire kvinner av i alt 12 medlemmer. Med tanke på at det i andre halvdel av 1800-tallet var rundt 50 kvinner som ga ut musikk i Norge – om enn mest i små formater – var kvinneandelen innenfor komposisjon høy i en periode hvor det kanskje ville være naturlig å tro det motsatte, påpeker Kvalbein.

Siden den gang har det gått sakte. Tall fra 2018 viser at kvinner utgjør 20 beskjedne prosent av NKFs medlemmer, mens en undersøkelse utført av Donne – Women in Music viser at nær 98 prosent av verkene på programmet for sesongen 2018/19 til 15 av verdens ledende orkestre er skrevet av menn.

– Klassisk musikk er litt som et levende museum, vi har vanskelig for å bli kvitt gammel bagasje som er kjønnet. Og det blir vi nok ikke helt kvitt heller. Å få symfoniorkesterrepertoar som er femti-femti er historisk sett helt urealistisk, nettopp derfor synes jeg det er en kulturpolitisk plikt å være obs på det som finnes, sier Kvalbein – som synes konsertserien Dysfunksjonelle familier er en god anledning til å kaste noen tanker rundt kjønnstematikk opp i luften i forsøk på å belyse noe komplekst.

– Og det er fint at det skjer gjennom konserter, ikke bare paneldebatter til enhver tid.


– Er verkene for symfoniorkester alltid regnet som større, mer geniale og mer verdifulle enn de små formatene som kvinnene ofte komponerte i?

Astrid Kvalbein


Norges Musikkhøyskole. Foto: Kyrre Lien

Rollemodeller og trygge rom

Maia Viken studerer komposisjon på andre året ved NMH, som én av to jenter og fem gutter på sitt trinn. Joda, hun får noen ganger henvendelser i kraft av å være «kvinnelig komponist». Hun prater fra en rød sofa på MNH-biblioteket, tydelig ukomfortabel med betegnelsen. Hun legger heller ikke skjul på at ordlyden i programbeskrivelsen til Dysfunksjonelle familier, om å stille musikken til de seks inkluderte komponistene «opp imot hverandre», gnager. Kvinnene den gangen arbeidet under helt andre strukturelle forutsetninger enn mennene de knyttes til, påpeker hun.

– Å sidestille Alma og Gustav Mahler er rart. De har ikke samme skala på verkene eller samme utdanning. Det er som å sette en mindre skolert mannlig komponist opp mot Mahler eller Wagner.


– Det er tider på skolen hvor jeg tenker, nå er jeg den eneste jenta her. Men jeg har blitt flinkere til å ta meg i det, tenke shit the same. Jeg er her fordi jeg er god nok. 

Maia Viken, komposisjonsstudent


Men kan ikke sidestillingen belyse akkurat det, kvinners forutsetning da og nå?

– Jo, men da er forutsetningen at det blir gjort. Jeg ville nok heller presentert noen stykker av Alma Mahler for seg selv, for eksempel – gjerne sammen med noen som skrev i samme stil eller innenfor samme tema.

Samtidig er Viken glad for at konsertserien setter lys på tematikken – viktigheten av å løfte frem kvinner innenfor komposisjonsfaget er utvilsom. Selv hadde Viken kanskje ikke tilbrakt studietiden her, på NMH, hadde det ikke vært for et fordypningsprosjekt på videregående hvor hun fikk i oppgave å holde et foredrag om Maja Ratkje.

– Det var kjempekult, jeg nerda skikkelig på henne og ble utsatt for samtidsmusikk. At hun var en norsk dame som i tillegg var sanger …

Viken, som selv har bakgrunn som sanger, jobber i dag med elektronisk og akustisk samtidsmusikk. Hun er også tidligere deltaker i Jenteprosjektet, et komposisjonskurs for kvinner i regi av komponist og forsker Rune Rebne og NMH. Rollemodeller og trygge rom for utforskning åpner for muligheter man kanskje ikke visste at man hadde, ifølge Viken.

– Det er tider på skolen hvor jeg tenker, nå er jeg den eneste jenta her. Men jeg har blitt flinkere til å ta meg i det, tenke shit the same. Jeg er her fordi jeg er god nok.

 «Ordet akkompagnatør, det skal bort!»

Blant musikerne som bidrar i Dysfunksjonelle familier er Hirvonens tre studenter på masterstudiet i akkompagnement og kammermusikk for klassiske pianister – Carla Fernàndez Boix fra Spania, Jana Aņisimova fra Latvia og Karolina Le fra Polen. Når professoren omtaler konsertserien som en måte å belyse hva det innebærer for et menneske å ikke få utløp for sitt fulle, kunstneriske potensiale, prater han samtidig om sitt eget fagfelt. Han har nemlig en egen likestillingskamp gående.

– Akkompagnatør er en av de få yrkesrollene hvor man benevnes med sin funksjon, ikke med sitt instrument. Hvorfor får ikke et menneske som holder på med samspill identifiseres med sitt instrument? Jeg hater ordet akkompagnatør, det skal bort! Det har med over- og underordning å gjøre. Flere steder kaller man det nå for collaborative piano. Tar vi bort alle merkelapper holder vi alle på med musikk.


Norges Musikkhøyskole. Foto: Kyrre Lien

Som egenerklært samspillaktivist har han gjennom 40 år, både som utøver og som professor i akkompagnement ved blant annet Rutgers University, Mason Gross School of the Arts i USA, jobbet målrettet med å fjerne strukturelle musikalske identiteter ­– jobbet med å løfte akkompagnement fra en allmenn aktivitet til en kunstform i seg selv.

Men det er tung materie. Ideen om at en akkompagnatør ikke trenger å forberede seg, for eksempel. Hirvonen stirrer oppgitt foran seg.

– Man tenker at man slenger frem notene til en pianist så skal vedkommende kunne spille det, mens som solist ville man aldri drømme om å opptre uten forberedelser. Hvis en av mine studenter spiller en sonate av Beethoven med fiolin og piano i dette rommet klassifiseres det som akkompagnementsundervisning. I et annet rom, med en annen kollega, heter det kammermusikk. Det har høyere status. Men vi gjør nøyaktig det samme!


– Man tenker at man slenger frem notene til en pianist så skal vedkommende kunne spille det, mens som solist ville man aldri drømme om å opptre uten forberedelser. Hvis en av mine studenter spiller en sonate av Beethoven med fiolin og piano i dette rommet klassifiseres det som akkompagnementsundervisning. I et annet rom, med en annen kollega, heter det kammermusikk. Det har høyere status. Men vi gjør nøyaktig det samme!

Matti Hirvonen


Han prater mye med studentene sine om dette – om identitet, hvordan man står opp mot krefter som ønsker å holde en tilbake, hvilken holdning en har til eget selvbilde.

– På masterutdanningen har vi pianister på samme nivå som de som siden klarer seg i solistisk sammenheng. En allmenn oppfatning er at en akkompagnatør er en som ikke har nådd helt frem, som sitter og skramler litt i bakgrunnen. Så lenge den holdningen finnes – og den finnes ikke bare blant folk som ikke vet, men også i miljøer hvor folk burde vite bedre – så attraheres ikke ungdommer med motivasjon og talent for samspill. Forutsetningen er satt for hvilken rolle man får.

Utdanning og identitet

Fernàndez Boix og Aņisimova er begge på andre året av en mastergrad i akkompagnement og kammermusikk ved NMH. Begge er utdannet pianister – Fernàndez Boix fra Royal Northern College of Music i England og Het Utrechts Conservatorium i Nederland, Aņisimova fra Jāzeps Vītols Latvian Academy of Music i Latvia og Musikhögskolan Ingesund i Sverige. De er i Oslo ettersom de begge ønsket seg en grad i noe de alltid har drevet med – samspill.

– Jeg har alltid spilt sammen med venner, og jeg har alltid likt det – mer enn å sitte for meg selv, sier Fernàndez Boix, kikker bort på studiekollegaen, som fortsetter:

– Jeg liker å jobbe med folk, og jeg tror jeg har et naturlig talent for å lytte til andre. Folk vil ofte gjøre ting de ikke er så flinke til. Men hvorfor velge det hvis du kan gjøre noe du faktisk er god til?, sier Aņisimova.


Norges Musikkhøyskole. Foto: Kyrre Lien

Begge kombinerer solospill med akkompagnement. Fernàndez Boix forteller at hun utdannet seg som utøvende pianist for å posisjonere seg i faget – solistrollen kommer gjerne med en høyere status. Samtidig har hun innsett at det passer henne bedre, både som person og som musiker, å jobbe frem musikk sammen med andre som akkompagnatør. Ved NMH har hun særlig fått øynene opp for opera og rollen som repetitør.

– Alt handler om at du har et stykke musikk som du ønsker å formidle. Forskjellen er at det ikke bare er du som gjør notene om til lyd, du gjør det sammen med andre, sier Fernàndez Boix.

Hun deltar i første arrangement i konsertserien 24. september, om Fanny og Felix Mendelssohn. Aņisimova deltar i vårkonserten viet Alma og Gustav Mahler.

Hva synes dere om temaet for konsertserien Dysfunksjonelle familier?

– Nylig gjorde jeg en konsert med utgangspunkt i litt av den samme ideen, som het Love Letters of Great Men. Den var basert på kjærlighetsbrev fra Schubert og Mozart, som de sendte til sine koner og elskere. For å forstå hele musikken må du forstå både den mannlige og kvinnelige siden. Det handler ikke bare om komposisjon. Hvis én snakker om kjærlighet bør det også være en andre del, man må forstå begge sider, sier Aņisimova.

Bidrar konsertserien til det, å belyse en helhet?

– Det synes jeg. Disse komponistene var veldig tett knyttet sammen. På grunn av kvinnens rolle på den tiden er det vanskelig å vite hva som er hvem sin idé, eller hvem som skrev hva. Det er interessant å se, under ett, hvordan hans musikk var og hvordan hennes var ­– hvor like og ulike de er, for å sette lys på kvinnens rolle på den tiden, avslutter Fernàndez Boix.

Første konsert i serien Dysfunksjonelle familier finner sted tirsdag 24. september kl. 19.00 i Levinsalen på NMH.

Artikkel slutt.


Elitismens milde ansikt

Øivind Varkøy er villig til å gi elitismen et ansikt. Men først har han ett og annet å si om kunst og underholdning, kvalitet og verdier, musikkundervisning og kulturpolitikk – og elitisme.


Tekst: Bodil Maroni Jensen
Foto: Kyrre Lien


Øyvind Varkøy Foto: Kyrre Lien

«Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur». Dette utsagnet av Linda Hofstad Helleland skapte debatt i 2017, da hun som kulturminister angrep teaterviter og kritiker Julie Rongved Amundsens vurdering av norske spel. Øivind Varkøy reagerte med frustrasjon på uttalelsen.

– Jeg oppfatter denne teaterkritikerens innlegg som en type bekymringsmelding på vegne av den kunstneriske kvaliteten av norske spel, og det jeg opplevde at kulturministeren prøvde å gjøre, var å legge lokk på en slik type debatt. For hvis man, som kulturministeren implisitt gjør, setter elitismestempelet på en kritiker, så får kritikeren et problem, i og med at vi ikke liker å holde oss med kulturelle eliter her i landet.

Hva er det som gjør at det finnes en motstand mot vurderinger av hva som er godt og dårlig på kunstens område?

– Såkalt «vanlige folk» har alltid hatt et visst spenningsfylt forhold til den såkalte «høye kulturen» – og omvendt, jf. Bourdieus forskning omkring slikt. Selvsagt har det vært sånn at det vi kan kalle kulturelle eliter har hatt måter å tenke om kunst og estetikk på som har virket marginaliserende og ekskluderende på store lag av befolkningen ellers. Det skal vi ikke ta lett på. Men det betyr ikke at vi skal slutte å snakke om kvalitet. Vi må bare diskutere det med denne kunnskapen i bakhodet. Og hva som er kvalitet, vil alltid variere. Det er ikke noe statisk fenomen. Og selvsagt skal alle argumenter inkluderes i en slik type diskusjon. Også en kulturkritiker må få lov til å være en del av den diskusjonen. Hvis ikke, står vi igjen med det rene flertallstyranniet, et populistisk syn der kunstnerisk kvalitet blir synonymt med forestillinger og konserter hvor det kommer mange mennesker. Da blir kvalitet en kvantitativ størrelse

 Hvis man ikke skulle kunne godta kritikk på kunstfeltet – noe man gjør på de fleste andre områder – vil det undergrave kunst som fag. Hva er det som gjør kunsten så uegnet som fag, må man da spørre. 

– Det er klart at kunstnerisk og estetisk kvalitet handler om et fag. Det kan handle om håndverksmessige kvaliteter, om uttrykkskvaliteter og så videre. Utfordringen kommer når man går fra å snakke om disse kvalitetene, som de fleste vil være enige om, til å snakke om ulike verdier knyttet til disse. Da er vi inne i en diskusjon som er svært kompleks, en verdimessig vurdering av hva som er viktig og hva som er mindre viktig, hva vi skal prioritere og hva vi ikke skal prioritere. På mange måter en moralsk diskusjon. Hvilke verdier vil vi fremme?

Nettopp derfor ble jeg så frustrert over at kulturministeren hadde et behov for å markere at det var en uinteressant diskusjon, og at det var problematisk å mene at norske spel har en dårlig tekst, for eksempel. Det burde være helt uproblematisk, tenker jeg. Det kan hende at mange norske spel har dårlige tekster, og at de kan fortjene bedre.

Musikkens legitimitet

I boken din, Musikk – dannelse og eksistens, skriver du at du i mer enn 25 år har beskjeftiget deg med «legitimering av musikkundervisning og den musikalske erfaringens egenverdi». Hvis vi tar det første: Hvilke utfordringer har musikkundervisningen med å skaffe seg legitimitet? 

– De utfordringene er mange, og de er gamle. Det er uten tvil noen fag innenfor grunnskolen som har større utfordringer med å legitimere sin eksistens enn andre. Jeg har aldri hørt om at matematikklærere har behov for å legitimere sitt fag. Det tar vi som en selvfølge. Musikk derimot, og også andre kunstfag, har den type problemer. Det er fag som befinner seg i skolens randsone, kan vi si.

I et idéhistorisk perspektiv ser vi at det er mange som har vært opptatt av å legitimere og begrunne musikkundervisning, fra Platon av og oppover. Det viser seg at de fleste svarene handler om hva musikk er godt for, utover seg selv. I vår tid har læreplanene stadig fått nye argumenter for musikkens viktighet, og de aller fleste argumentene peker på gode mål for musikkundervisningen som nettopp er av ikke-musikalsk karakter.

Kan du nevne noen slike mål? 

– Utvikle toleranse for fremmede kulturer, generell evne til kreativ tenkning og arbeid, forståelse mellom generasjoner, forståelse for kulturlivet i sin allmennhet, nasjonal identitet, og kanskje enda mer flerkulturell identitet, hvor det multikulturelle perspektivet har kommet inn i norske læreplaner. Både nasjonal identitet og norsk identitet kan være problematisk. Hvordan skal man forholde seg til det? Det er en svær politisk diskusjon. Men norsk kultur er for meg et helt uproblematisk begrep å bruke så fremt det ikke er et statisk begrep, så fremt det er i stand til å være åpent og inkludere også nyere kulturformer som kommer til landet, ved nye mennesker.


Øivind Varkøy er professor i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole, med musikkpedagogisk filosofi og idéhistorie som spesialfelt. Han har skrevet flere bøker om musikkens og musikkpedagogikkens plass og begrunnelse i samfunnet og i historien.

Musikk – nyttig for hva? 

boken diskuterer du noe som de fleste regner som ganske selvfølgelig; at musikk bringer med seg noe godt. Men du åpner for at det ikke er gitt at musikk står for noe godt, eller fremmer disse målene du nevner.

– I første omgang har jeg vært opptatt av å problematisere en utbredt forestilling om at musikk er nyttig, og at det er derfor vi har den. For selv om målene kan være så gode som bare det, kan man samtidig argumentere for at musikk primært handler om å skape musikalske opplevelser. Også i musikkfaget. Men så er det slik at musikalske opplevelser ikke alltid trenger å være gode. Det er det etter hvert mange som begynner å påpeke, også innen norsk musikkpedagogikk, fordi vi ser at musikk og musikkundervisning også setter skiller mellom folk. Musikk og musikalske omgangsformer kan virke ekskluderende, marginalisere folk, og musikk kan brukes negativt i nasjonalistiske sammenhenger, det har vi mange eksempler på.

Musikk skaper forskjeller

Du refererer til læreplaner og skriver at «musikkfaget spiller en sentral rolle i en tilpasset opplæring i en inkluderende skole». I den sammenheng sier du at musikk kan bidra til å skape, opprettholde eller øke forskjeller like gjerne som det motsatte, men at det er vanskelig å få gehør for dette. Hvorfor er det vanskelig? 

– Jo, i dette som er en legitimeringskamp, føler de fleste som holder på innen kulturfeltet generelt, og musikkpedagoger spesielt, et sterkt behov for gode argumenter. Da er det klart at hvis det kommer en forsker og sier at musikk også kan virke negativt, så ødelegger vi liksom for en god sak. Da fortsetter man heller å bygge på den forskningen som viser at elever blir flinkere i matematikk av å ha flere musikktimer, for eksempel, selv om det finnes forskning som også viser at det er en sannhet med svært mange modifikasjoner.

Min agenda er at vi må fortsette å argumentere for viktigheten av musikk både innen utdanning og kulturlivet ellers, men vi må ha holdbare argumenter. Vi kan ikke bygge argumentene våre på dårlig forskning, selv om vi liker resultatene som dårlig forskning kommer med.

– Selvsagt har det vært sånn at det vi kan kalle kulturelle eliter har hatt måter å tenke om kunst og estetikk på som har virket marginaliserende og ekskluderende på store lag av befolkningen ellers. Det skal vi ikke ta lett på. Men det betyr ikke at vi skal slutte å snakke om kvalitet. Vi må bare diskutere det med denne kunnskapen i bakhodet.

Musikk som mål og middel

– Det er da jeg har forsøkt å vende oppmerksomheten mot dette spørsmålet: Er det mulig i det hele tatt å tenke at man kan argumentere for musikkopplevelsens egenverdi? At det er viktig at vi har noe i kulturen som vi ikke hele tiden tenker på hva vi skal bruke til, eller om det lønner seg. At vi har noen felt i livet som er frie for denne nyttetenkningen. Og at det i seg selv kan være et argument for musikkundersvining, så vel som for kulturskoler og konserthus.

Hvorfor står en slik måltenkning så svakt?  

– Noen skylder på neoliberalismen og det nye økonomiske regimet som har herjet i vår del av verden, egentlig i hele verden, i flere tiår nå. Men jeg tror vi må se det i et langt historisk perspektiv. Det ligger dypere enn det. Jeg tror det har sammenheng med at vi lever i en kultur som er svært nyttedominert, og hvor bunnlinjen alltid er økonomisk. Her støtter jeg meg på Max Weber, denne klassiske sosiologen på begynnelsen av 1900-tallet som sier at det har med vår protestantiske puritanisme å gjøre. Alt som er godt, er enten fetende eller syndig. Da blir det problematisk å argumentere for at musikkens mål bare skulle være å oppleve. Vi får litt dårlig samvittighet hvis aktiviteten vår ikke kan brukes til noe, hvis den ikke kan lede til noe produktivt.

Læreplaner og ideologi 

Selv om de fleste vil synes at målene for musikkundervisningen i skolen er bra, kan vi likevel se det ideologiske i læreplanene og musikkundervisningen som en form for praktiserende kulturpolitikk. Er det noen utfordringer her for en musikkpedagog? 

– Det er en veldig tydelig forbindelse mellom det utdanningspolitiske, som man kan se i læreplanene, og det kulturpolitiske. Tanker om kulturen og kunstens betydning i læreplanene er identisk med det du ser i kulturmeldingene. Det er ideologi, og det er ikke så rart. Politikk er å ville noe, så det er ikke noe problematisk som sådant. Man vil noe med kulturlivet, man vil noe med skolen, man vil påvirke folk, rett og slett, gjennom skolegang. Det er det skole handler om. Men de som jobber som pedagoger, må være klar over at det ligger noen ideologiske føringer til grunn, som de fleste av oss tilslutter oss, riktignok, og synes er helt uproblematiske; demokrati, inkludering, nestekjærlighet, solidaritet, slike typer begreper. Men man skal være klar over ideologien i dette. Det er ikke nøytrale størrelser.

Bevisstgjøres studentene om bakgrunnen for utformingen av læreplanene og innholdet i begrepene? 

– I hvert fall på høyere nivå, for eksempel på vår institusjon, Musikkhøgskolen, der vi utdanner musikkpedagoger og andre musikere som skal ut å jobbe i kulturfeltet. Vi undersøker det utdanningspolitiske for å finne ut hvor idéene kommer fra, for eksempel. Vi har ikke slike diskusjoner hele tiden, å si det vil være å overdrive. Men av og til, på gode dager. Min erfaring er at studentene er interessert i dette. Det er lett å tenne studentene i slike diskusjoner.

Kunst og underholdning 

– Men noe som er vanskelig å diskutere, er for eksempel forskjellen på kunst og underholdning. Her har jeg henvist til sosiologen Dag Østerberg i en del sammenhenger, der han sier at «Ett er kunst, et annet er underholdning». Det synes å være et ganske provoserende utsagn for mange.

Hva synes du om utsagnet hans? 

– Jeg er enig. Men Østerberg har kanskje blitt forstått i den retning at klassisk musikk er kunst, og populærmusikk er ikke kunst. Det er jeg ikke enig i, hvis det var det han mente.

Hvordan ville du sagt det? 

– Jeg ville sagt at ett er kunst, et annet er underholdning, men jeg vil si at det gjelder innenfor alle sjangre. Grensen mellom kunst og underholdning er selvsagt ikke tydelig og skarp. Den vil alltid være flytende.

Hva med kunstbegrepet?  

– Jeg har musikkpedagogiske forskerkolleger som mener at vi ikke trenger kunstbegrepet fordi det både i et historisk og et dagsaktuelt perspektiv er forbundet med «høykulturen». Tilsvarende er det amerikanske forskere som mener at begrepet estetikk er problematisk fordi det er forbundet med «dead white male thinking», som det meste er, for så vidt. Alt som forbindes med vestlig, klassisk musikk blir så problematisk i enkeltes øyne, at de ikke vil snakke om kunst og estetikk. Og igjen, selv om man kan forstå problematiseringen i et historisk og sosiologisk perspektiv, så tenker jeg at vi trenger begrepet kunst, bare for å gjøre oss selv oppmerksomme på at ikke alt er underholdning, for eksempel.

Hva slags kategori er kunst, naturgitt eller kulturskapt? 

– Naturgitt vil jeg være forsiktig med å si, men sosialantropologer har funnet at den måten å tenke om noe på som vi kaller kunst, den finnes i veldig mange kulturer, til mange tider. Det er en relativt vanlig tanke at musikk kan bidra til erkjennelse, gi innsikt og forståelse i rituelle, mystiske, filosofiske sammenhenger. Så det er ikke et vestlig fenomen at folk tenker slik om musikk. Snarere vil jeg si at det er et vestlig fenomen at vi ser ut til å ville slutte å tenke slik, at det er vi som er mindre representative i den sammenhengen, i hvert fall innen den internasjonale musikkpedagogikkforskningen, som fremdeles er veldig preget av en anti-vestlig kulturtendens.


Øivind Varkøy er professor i musikkpedagogikk ved Norges musikkhøgskole, med musikkpedagogisk filosofi og idéhistorie som spesialfelt. Han har skrevet flere bøker om musikkens og musikkpedagogikkens plass og begrunnelse i samfunnet og i historien.

Why do we hate classical music? 

Det jeg holder på med nå (2018, red. anm), er et lite paper av en tysk kollega, med overskriften: Why do we hate classical music? Vi skal ha et seminar på dette i Italia til høsten.

Vet du hva vedkommende vil svare? 

– Nei, men jeg kan ane at det har sammenheng med at musikkutdanning og undervisning lenge var preget av klassisk musikk og folkemusikk på bekostning av annen musikk. I 1950-årene skilte man her hjemme mellom den gode musikken, som var vestlig, klassisk musikk og norsk folkemusikk på den ene siden, og det de sa var verdiløs klingklang på den andre siden. Det siste var jazz og pop og rock med mer. Det er ikke så lenge siden.

Vi snakker her om en veldig endring i synet på musikk. Så fort som dette går, hvor er vi om 20 år?  

– Det aner jeg ikke, rett og slett. Men det synes som at det ikke er så uvanlig nå å begynne å forholde seg til den klassiske musikktradisjonen på en ny måte. Ikke ha et så anstrengt forhold til den, men uten å forlate det demokratiske prinsippet om inkludering av alle andres musikk. Det er også visse ting som peker i retning av at man er mer bevisst på at man trenger å oppøve emosjonell kompetanse, og at kunstfeltet hjelper oss med det. Det er selvsagt en instrumentell tenkemåte, men jeg tror ikke det er mulig å komme unna det i skolen. Skole handler om å utvikle gagns mennesker, som det står i norsk skolelov, og den er overordnet alle de vekslende læreplanene. Den gjelder til evig tid. Samtidig må vi velge. Vi har ikke all verdens tid når vi underviser.

Gir elitismen et ansikt 

Du har sagt at du er villig til å gi elitismen et ansikt. Hva mener du med det? 

– Det skal ikke så mye til for å bli kalt elitist, eller arrogant, i vår kultur. Jeg er blitt kalt både det ene og det andre. Hvis det er elitisme å si at ett er kunst, et annet er underholdning, da er jeg elitist. Og som akademiker og intellektuell, så tilhører man per definisjon en elite. Jeg tror kanskje det var Trond Berg Eriksen som sa at vi har ikke noe problem i Norge med å holde oss med sportseliter og økonomiske eliter, men vi har et stort problem med å holde oss med en kulturell elite og akseptere at noen yter inn i det feltet, enten det er forskning, akademia, skriving, kunst, eller hva det måtte være, og akseptere at dette er viktig å ha i et samfunn, på linje med andre typer eliter. Men elitist har blitt et slags skjellsord, også langt inn i kretser som aldri ville drømt å stemme på et høyrepopulistisk parti. Også på venstresiden er såkalt «elitisme» et problem. Begrepet har fått en normativ betydning på en negativ måte. Det viser til en person som inntar en hoverende væremåte. En ovenfra og ned-holdning. I et historisk perspektiv er det også helt klart noe i dette.

Dialog og respekt 

Hvor finner du en slik hoverende, ovenfra og ned-holdning i dag?

– Jeg synes ikke jeg finner det så mange steder. Men nå er det vanskelig for meg å si, for jeg er en del av det selv. Jeg ser det kanskje ikke. Jeg synes ikke det er mange av mine kolleger og folk jeg møter i forskningsmiljøet som representerer noe slikt. Men jeg tror det er veldig lett å tolke oss på den måten, blant annet fordi vi har et fagspråk som ikke er lett tilgjengelig. Men det er klart at tidligere så var det mange som blafret med sine kunnskaper om Beethovens sene strykekvartetter for å vise hvem man var i det sosiale livet.

Nå viser jo forskning at det gjelder ikke lenger. Da er man bare nerd. Men som en del kultursosiologisk forskning har vist, så blafrer man nå med sine kunnskaper på en annen måte. Sin brede kunnskap. Så du kan si at denne nye brede, altetende kulturelle eliten som kritiserer den smale, gamle kulturelle eliten, den er ikke noe mindre hoverende, for det er fremdeles noen riktige ting å bry seg om, og noen riktige måter å bry seg om ting på.

Da blir kritikken mot elitisme nærmest synonymt med politisk korrekthet?  

– Ja, det kan man si. Innenfor akademia, innenfor musikkfeltet, det musikkpedagogiske forskningsfeltet for å være presis, så er det veldig mye politisk korrekthet som har et agg mot den vestlige kulturens dominans. Det europeiske selvhatet, som noen har kalt det. Det er blitt en del av en type politisk korrekt diskurs.

Det virker som at det stadig er visse holdninger og synspunkter som har forrang fremfor andre, noe som i seg selv reflekterer en elitistisk tankegang, hvor nettopp noen holdninger og synspunkter er bedre enn andre. Hvorfor har vi ikke en akademisk kultur hvor det er mer sidestilte synspunkter, som en parallell til idealet som hevdes for musikalske uttrykk? 

– Det kan du si. Men det er jo sånn i forskningsverdenen og i akademisk sammenheng, at visse diskurser, som vi sier, har hegemoni. Vi kan gjerne kalle det en type politisk korrekthet innfor fagmiljøene og forskningsmiljøene. Og på det musikkpedagogiske feltet har det i noen tiår nå vært veldig fokus på populærkultur, for eksempel, på bekostning av klassisk musikk. Samtidig kan man forstå det, som sagt, i et historisk perspektiv. Det er når det blir en hegemonisk diskurs, at det blir et problem. Det er nettopp derfor jeg synes det er interessant å trekke inn andre kolleger i dialoger omkring det jeg selv holder på med. Folk som har ulike ideologiske holdninger. Det betinger at man har en gjensidig respekt. Å dyrke det dialogiske perspektivet er styrken i akademia, tenker jeg. Igjen på gode dager.

Artikkel slutt



Gir rom for multikunstneren

Sunniva Shaw er blant de åtte studentene som har kommet gjennom nåløyet, når Norges musikkhøgskole nå ønsker å favne ungdom med flere talenter.

Timevis med spilletimer på kulturskolen til tross, da Sunniva Shaw nådde tenårene føltes cello ganske ukult. Hun prøvde seg på trommer og bass, ville spille i rockeband, men tenkte at det ikke gikk an å dra opp en cello i en slik sammenheng.

– Jeg fant aldri helt plassen min i det klassiske miljøet, med terping på etyder og nitidig øving på det ene instrumentet, forteller Sunniva Shaw.

På videregående søkte hun seg til musikklinja på Oslo by steinerskole. Der ble musikkgnisten vekket til live igjen.

– Jeg fikk en utrolig dyktig lærer, som lot meg velge hva jeg skulle spille. Samtidig som det ble stilt krav til en forbedringskurve på det klassiske. Jeg skjønte at jeg ikke nødvendigvis trenger å være solist eller spille i orkester, men kan finne andre måter å bruke celloen på, forteller Shaw.

Med utvidet horisont ble brorens gitarpedaler plugget til celloen. Hun begynte å loope, leke seg med teknologien og lot seg inspirere av alt fra grunge-musikk til gamle MTV unplugged-sendinger.


– Med FRIKA viser Musikkhøgskolen en respekt og seriøsitet rundt det å drive med populærmusikk. Sunniva Shaw Foto av Sunniva Lilian Shaw. – Foto: Kyrre Lien / NMH

Skreddersydd

Siden har musikkarrieren tatt mange retninger. Sunniva Shaw fant aldri en plass i utdanningssystemet etter videregående, men bega seg ut på en heseblesende og uforutsigbar frilanstilværelse. Fra å være stryker i visepop-band, til å jobbe med malawiske musikere og afrikanske rytmer, eller utforske celloens muligheter til effektmakeri med elektronikabandet «Jouska». Stadig supplert av deltidsjobber ved siden av musikken, for å få det til å gå rundt.

– Da jeg fant ut om Det frie kandidatstudiet FRIKA, ble jeg overlykkelig. Tidligere har det kun vært mulig å velge mellom pop, klassisk eller jazz hvis man vil inn på en musikkskole på høyt nivå. Nå får jeg derimot anledning til å skreddersy mitt eget studium. Det rommer skapende prosjekter som ikke nødvendigvis passer inn i de tradisjonelle kandidatstudiene.

Foto av Sunniva Lilian Shaw. Foto: Kyrre Lien / NMH

Mangfold

Til høsten begynner Shaw på Norges musikkhøgskole i klasse med syv andre. I løpet av de neste fire årene vil klassene i samlet antall telle 24 FRIKA-studenter, som slik skaper sin egen musikalske nisje. De har en del obligatoriske støtteemner, men innholdet i studiet blir lagt opp individuelt for den enkelte student.

Skolen påpeker at det stilles store krav til selvstendighet og originalitet.

– Vi har hatt Det frie kandidatstudiet ganske lenge som tilbud, men tidligere vært restriktive med å ta opp studenter. Denne typen søkere har blitt betraktet som unntak. Nå har vi gjort en mentalitetsendring, forteller rektor ved Norges musikkhøgskole, Peter Tornquist.

FRIKA-satsningen er et skritt i retning av større mangfold og rekruttering av andre stundentgrupper til skolen. Å favne ungdom med flere talenter som ikke ønsker å spesialisere seg så snevert som musikere vanligvis gjør innenfor utdanningsinstitusjoner i dag.

– Det er sjelden du spesialiserer deg på to idretter og er både fotballspiller og håndballspiller. Sånn har det vært på musikkfeltet også. Du tvinges tidlig til å gjøre et valg. Men FRIKA er et tilbud hvor vi sier at det faktisk er mulig å bli god på flere ting samtidig. Det øker bredden på ditt talent og møter en utvikling i arbeidslivet vi er nysgjerrige på. Skal du klare deg godt i musikkbransjen i dag, hjelper det å ha flere bein å stå på. Men du må være like god på begge bein, påpeker Tornquist.

Ut av bobla

Drar man linjene tilbake til renessansen og definisjonen på en god musiker, gjaldt det nettopp å være god på flere ting.

– Musikerne dekket mange funksjoner. Du komponerte, improviserte, kunne spille flere instrumenter, lede et orkester og skrive på bestilling. Du kunne gjerne også skrive dikt og resitere gresk filosofi, men så langt har vi ikke strukket det enda, ler Tornquist.

Selv tror Sunniva Shaw det er viktig å ikke låse seg til et gammeldags ideal om å stille seg objektiv til det folk liker for «kunstens skyld». Å finne veien ut av den klassiske musikkbobla, kan være en fordel i dagens musikkbransje, i følge Shaw.

– Med FRIKA viser Musikkhøgskolen en respekt og seriøsitet rundt det å drive med populærmusikk. Jeg ønsker å utforske celloens sider, bryte grenser mellom sjangre og kombinere elektronikk med et klassisk instrument. Å ende opp med min egen musikalske grøt, smiler Shaw, som gleder seg til å starte opp til høsten.


– Vi tror fremtidens musikere i stor grad vil være allsidige multikunstnere.

Peter Tornquist


Da Musikkhøgskolen gjennomførte opptaksprøvene til årets FRIKA-klasse, ble over halvparten av de som ble tatt opp plassert på topp av sine respektive juryer.

– Det er ikke bare «sære» studenter, men ofte de beste søkerne som har valgt seg til det frie kandidatstudiet. Vi tror fremtidens musikere i stor grad vil være allsidige multikunstnere, påpeker Peter Tornquist.

Artikkel slutt.



Aksept og viljestyrke

Et møte med en monster-manet holdt på å ta fra ham karrieren. – Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken, sier Kristian Lindberg.


Tekst: Kjersti Juul Foto: David Engmo



Veien frem mot stipendiatprosjektet Kristian Lindberg skal levere, har vært lang og brokete. Ja, så full av hinder, at pianisten på et tidspunkt stod i fare for å miste hendene sine. Bokstavelig talt.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten. Det har forandret meg som menneske og musiker. Tidligere kunne jeg spille konserter og kjede livet av meg. Nå kjenner jeg at alle konserter er gull verdt. Jeg har fått en helt annen bevissthet om hva slags gave musikk er, sier Kristian Lindberg som holder sine avslutningskonserter med «Det orkestrale klaveret» den 9. og 10. mai på Norges musikkhøgskole.

Ulykken han referer til strekker seg to og et halvt år tilbake i tid. Til Goa i India en varm desemberdag. Lindberg har turnert med Rikskonsertene, og bestemmer seg for å bli igjen noen dager for en etterlengtet ferie. Han leier bungalow på stranden og hiver seg ut i bølgene. Kjenner hvordan det varme vannet omfavner kroppen. Hvor deilig det er å bare la seg drive med og se hvor bølgene tar ham.

– Men så kjente jeg plutselig noen vanvittige smerter. Og jeg så at det begynte å vokse kjempeblemmer opp fra armene, forteller Lindberg.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten.

Smertefullt møte
Bølgene har ført ham inn i et «Portugisisk krigsskip». Den ligner en gjennomsiktig, opplåst ballong på oversiden. Under henger armer som kan bli opptil 30 meter lange med giftige, blålilla tråder. Rapporterte dødsfall som følge av møte med den livsfarlige maneten, kommer ikke av giften i seg selv, men at man besvimer på grunn av de sterke smertene og drukner.

– Jeg forsto ikke med en gang hva det var, men jeg skjønte at det var alvorlig. En smerte hinsides alt jeg har opplevd tidligere. Armene føltes som brennende istapper, og jeg gikk inn i en panikktilstand. Man skulle tro at panikk er synonymt med kaos, men i stedet tenkte jeg klarere enn noen gang. Jeg kavet meg opp av vannet og rasket med meg antibakteriell fra bungalowen på vei til resepsjonen for å ringe lege. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om forholdene ved indiske sykehus. Hele venstre underarm var rammet, mens høyrearmen var brent fra fingertuppene og opp til skulderen.
– Jeg ble brakt til et lite, lokalt sykehus. Beskjeden fra legen var kort og brutal: «I think we have to amputate». I India tar de sjelden sjanser, men ender opp med å amputere fordi det er det letteste og billigste, forteller Lindberg.

Å være redd for å miste hånda handlet mindre om pianospillingen, enn det handlet om livet generelt. Han var desperat etter å beholde hånda, nesten av latterlige, forfengelige grunner. Orket ikke tanken på hjelpeløsheten i hverdagen.

Å spille for seg selv
Dagen etter får kjæresten hjemme i Storbritannia ordnet med bytte til nytt og oppgradert sykehus via telefon. Flere av fingrene er på dette tidspunktet begynt å bli svarte. Han er i ferd med å utvikle koldbrann, og klemmer desperat på fingrene i håp om å se en fargeforandring.

– Får man ikke blodtilførsel innen seks dager, dør vevet. At jeg var pianist gjorde inntrykk på legene ved det nye sykehuset. De kunne ikke utelukke amputasjon, men jeg merket at de gjorde sitt beste for å redde hendene mine. Hevelsen fra brennmanet-giften satte en stopper for blodtilførselen. Dermed åpnet de opp hele armen for å lette på trykket.

I uker ligger han slik, med åpen arm og ser sine egne muskler, bein og nervetråder. Heldigvis er Ipod-en fullastet med musikk. Han hører mye på Mozarts variasjoner i D-dur. Musikk fylt av en positivitet eller et lys som han trengte

– Etter tre uker ble jeg fløyet hjem til Norge med åpen, blødende arm og sydd igjen på Ullevål. Legene sa det var et under at jeg ikke hadde fått noen infeksjoner, forteller Lindberg.

Hvor bekymret var du for karrieren på dette tidspunktet?

– Første steg bestod i å ta lettelsen innover seg. Å skjønne at jeg beholder hånda. Jeg hadde hele tiden hatt et fighter-instinkt, men samtidig var jeg inneforstått med å ikke kunne spille piano som før. Men det som føltes viktigst var å kunne spille for meg selv. Jeg oppdaget at tapet av å spille foran publikum og ha en karriere faktisk ikke plaget meg sånn.

En horribel prosess
Det ble viktig for Kristian Lindberg å finne fokus til å jobbe med det han kunne forandre på og prøve å finne en aksept for det han ikke kunne gjøre noe med.
– Akkurat den tankegangen har hjulpet meg veldig: Å bruke viljestyrken sin på rett sted. Og å vite hva man bare må akseptere og skjønne at sånn er det. Det er uhyre viktig å klare å skille mellom de to tingene, påpeker Lindberg.

I prosessen med å venne seg av med smertestillende, ble viljestyrken viktig. Lindberg gikk på tunge opiater i månedsvis etter ulykken.

– Det er en sammenheng mellom det å bli avhengig av smertestillende og å utvikle kroniske smerter. Jeg var nære ved å pådra meg begge deler, men skjønte at dette er noe jeg kan gjøre noe med.

Det ble en horribel prosess som varte i et halvt år: Jeg tok smertestillende og ting føltes bedre, etter to-tre timer kom ubehaget smygende inntil det var så vondt at jeg ble desperat etter mer smertestillende. For hver dag presset jeg meg til å vente lengre med å ta dem.

Tok du i bruk noen spesielle metoder for å klare dette?

– Jeg brukte mye pusteøvelser og har vært skamløs i å prøve ut alternative praksiser. Det viktigste er at jeg hele veien har fulgt min egen intuisjon – magefølelsen.
Blind forelskelse

Viljestyrken så vel som kjærligheten til musikk, har vært der fra barnsben av. Fra han satt i barnevognen og sang slik at folk stoppet opp for å lytte, til han øvde på pianoet både før og etter skolen.
Når oppdaget du ditt eget talent?

– Begge foreldrene mine er musikere, far spiller gitar og mor var pianist. Musikk har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Det samme har den musikalske selvtilliten. Følelsen av at dette er noe jeg kan. Jeg visste at jeg kom til å få jubel på elevkonsertene . Selvtilliten på det området var en selvfølgelig del av meg, og aldri noe jeg stilte spørsmål ved. Men musikken var lenge som en blind forelskelse. Jeg var nok godt over 20 før jeg spurte meg selv om jeg kunne leve av det.



Sårbare musikere
Lindberg har vunnet en rekke priser og turnert verden rundt med solokonserter. Opptrådt i Wigmore Hall London, Carnegie Hall New York, Concertgebouw Amsterdam og Kreml Moskva, for å nevne noen. En to timers solokonsert i Newton Abbott i september 2017, var allerede booket da ulykken inntraff på slutten av året 2016.

– Noe i meg sa at jeg ikke burde avlyse konserten. Det ble et godt mål å ha. Jeg valgte Chopin-preludiene. Et par av de var rett og slett veldig gode øvelser for fingrene mine. Konserten ble en sterk opplevelse, og noe jeg står for rent kunstnerisk den dag i dag.

I dag er Kristian Lindberg smertefri, og spiller like bra som før hvis ikke bedre. Nervene har vokst ut innvendig, kun én finger har fortsatt litt begrenset føling. Pianisten påpeker at han ikke er alene om å kjenne hvor sårbar kroppen er som profesjonell musiker. Mange blir satt ut av spill av mer snikende plager som senebetennelse og ryggproblemer.

– Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

– Det viktigste er å ikke bli bitter eller gå inn i en offer-rolle. Jeg har hatt mine mørke tanker om hvorfor det måtte skje akkurat meg. Men kun i korte øyeblikk. Jeg tror man reiser seg lettere ved å ha flere bein å stå på utenom det kunstneriske. Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

Lindberg mener det kan være en fallgruve for musikere å «glemme» det vanlige livet.

– Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken.

Jobber mot instrumentet

I tillegg til stipendiatprosjektet han snart avslutter, har Kristian Lindberg spilt i Tyskland tidligere i år, og vært solist i Mozarts klaverkonserter nr 20 og 21 med Erfurt Filharmoniske Orkester – til strålende anmeldelser. I Juni skal han spille inn soloplate med musikk av Beethoven, Schumann og Liszt.

Hva er kjernen i det å spille bra piano?

– Det handler om å jobbe i mot det som er naturlig for instrumentet. En stryker kan bli veldig følsom og intim med sin bue. Enda mer en blåser, som ligger så tett på sang. Sangen kan igjen bli så nær, personlig og sensitiv som bare det. Piano derimot er som en hard hammer man dæljer nedpå. Derfor låter alltid dårlig piano hardt, mekanisk, perkusivt. Men hvis man virkelig spiller godt på piano, blir det en rikhet i klangen som går litt imot det som er instrumentets natur.



– Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.

Klanglig fantasi

Å spille orkestralt krever en klanglig fantasi. Å nærme seg strykerne eller blåserne i måten å spille på, i følge Lindberg.

– Jeg bruker det som en metafor for å få klaveret til å låte rikt, variert og fullt av farger. Når man hører en virkelig god pianist, hører man et utrolig vell av forskjellige klanger inne i et instrument som ellers kan høres veldig likt og flatt ut. Som kunststipendiat er prosjektet mitt å bruke orkesteret som en metafor når jeg selv skal spille. For hver tone jeg spiller tenker jeg at det er en fiolin, en obo, en klarinett osv. Slik prøver jeg å hente ut den naturlige klangforskjellen og rikdommen som finnes i klaveret.

Hva har ulykken gjort med deg som musiker og menneske?

– Det rent pianotekniske har alltid vært en litt intuitiv ting for meg, som jeg ikke har brukt noe tid på å studere. Nå har jeg derimot gått grundig inn i det. Hånda er svekket, men jeg får til tekniske ting nå som jeg ikke fikk til før. Ulykken har også bevisstgjort hvor fort ting kan bli borte for meg. Og hvor verdifullt det man har her og nå er. Det er ikke publikums jubel som trigger meg til å spille. Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.


Ny sesong. Nye historier.

Mandag 6. mai lanseres sesong 2 av podkasten Lyden av. Det betyr fire nye episoder, med fire helt nye historier.

Toppfoto: Paal Audestad

Journalist Bodil Maroni Jensen begynte å samle stoff til Lyden av sesong 2 lenge før pilotepisoden ble lansert i desember 2018. Den lange listen over potensielle temaer endte til slutt med fire episoder, som har brakt henne til både lydstudio og kirke.

– Det har vært en utelukkende positiv opplevelse. Det som gjorde størst inntrykk, var hvor åpne og oppriktige studentene var. Jeg stiller ofte vanskelige spørsmål, som ingen har klare svar på. Da må man ta seg god tid, gi samtalepartneren anledning til å utvikle noen meninger mens vi snakker. Jeg liker å få frem den enkeltes personlige betraktninger, også tvil og usikkerhet. Jeg har blitt rørt av hvor uredde og tillitsfulle studentene har vært – hvor mye de har gitt av seg selv.
– Jeg har blitt rørt av hvor mye studentene har gitt av seg selv.

Bodil Maroni Jensen

Skapende musikere
Sesongen handler blant annet om musikere som skaper. I de første to episodene vil lytterne møte komponister i ulike miljø – den verdenskjente komponisten Kaija Saariaho forteller om jakten på en egen stemme, mens Natasha Barrett gir oss et innblikk i den elektroakustiske musikkens verden, og hvordan det å høre på musikk uten visuelle referanser, påvirker lytteopplevelsen.

Bodil Maroni Jensen sammen med Einar Stray og Peter Daatland fra sesong 1. Foto: Paal Audestad

I episode 3 møter vi en gruppe klassiske sangere som har falt pladask for improvisasjon, i motsetning til de fleste klassiske musikere. Er dette en rød tråd?
– Det har nok å gjøre med min interesse for spørsmål uten ja og nei-svar. Hvorfor er vi opptatt av kunst, og hva driver de som skaper? Jeg begynte med Kaija Saariaho, fordi hun er så klar på at unge komponister også må ha et forhold til å finne sin egen stemme. Selv om hun har lyktes som komponist, er hun interessert i de samme problemstillingene som studentene. Etter intervjuet med henne, ville jeg snakke med komponister med andre synspunkter, som mener jakten på en egen stemme kan stå i veien for kunsten. Jeg er opptatt av de ulike forestillingsverdenene.

Kirkemusikeren
Siste episode i Lyden av Sesong 2 handler om livet som kirkemusiker. Er man organist eller menighetsarbeider – utøver eller noe mye mer allsidig? Kirkemusikerne vi møter reflekterer over disse problemstillingene – spørsmål som strekker seg lenger enn enkeltmusikerens hverdag, og ut i det kirkelig- og kulturpolitiske landskapet.

Første episode av Lyden av, sesong 2, blir tilgjengelig 6. mai. Deretter kommer det nye episoder de tre neste mandagene.


Komponerer sin egen fremtid

Tekst: Tina Aasen- Foto: Brian Cliff Olguin

Han snublet over Grieg som 17-åring og ble besatt. Ti år senere tar Haakon Støring et årskurs i komposisjon, for å bli en helhetlig musiker og pedagog.

– Jeg fikk sjokk.
Musikkhøgskolen. Haakon Støring (27) sitter i tredje etasje og forteller om da han oppdaget Grieg og klassisk musikk. Han fant en CD med Griegs a-moll-konsert, lyttet gjennom hele og tenkte fins dette? Det ble en åpenbaring, nærmest, og han overtalte foreldrene til å skaffe et piano. Musikken rørte ham så mye at han ikke bare kunne lytte, han måtte involvere seg fysisk. Men han var nesten voksen og kunne ikke en note.
– Jeg tror mange som får den følelsen, tenker at de er for gamle. Det var ikke lett, heller. Da jeg begynte å ta timer hos en pianolærer, måtte elevene holde små konserter. Jeg var 18 år og to meter høy, de andre var ti år gamle og flere av dem bedre enn meg. Jeg var nervøs, det var skikkelig ubehagelig, men jeg måtte bare pine meg gjennom det.


Haakon Støring tar etterutdanning på NMH i komposisjon.

Haakon kan flire nå. Han har jobbet hardt siden han oppdaget sin egen fremtid, all fritid har vært okkupert av musikk. På Toneheim folkehøgskole skjønte han at øvelse gjør mester, at det var håp. Han tok en bachelor i piano og pedagogikk i Kristiansand og en master i anvendt musikkteori her på Musikkhøgskolen. Men det var ikke nok.
– Jeg er interessert i alle aspekter ved musikken og vil være en helhetlig musiker, med bred kunnskap i både pedagogikk, musikkteori og komposisjon, sier han.


-Jeg tar studiet fordi det er gøy. Jeg mener også jeg blir et bedre menneske, en bedre musikkpedagog og en bedre pianist av å komponere.
Haakon Støring, student på ettårig deltidsstudium i komposisjon


Blir en bedre musiker
Årskurset i komposisjon på Musikkhøgskolen består av en del om tradisjonelle teknikker og en reflekterende del med lytting og praktiske strategier. Studentene får i tillegg en-til-en undervisning med lærer.
Ifølge Haakon er hyppige innleveringer og deadliner bra for en fyr som sjonglerer jobb, studier, konserter med samboeren som er operasanger og en ett år gammel sønn.
– Jeg tar studiet fordi det er gøy. Jeg mener også jeg blir et bedre menneske, en bedre musikkpedagog og en bedre pianist av å komponere. Jeg har mine prosjekter, vi er en gjeng som er interesserte i musikkteori og teknikker fra 1700-1800-tallet, og vi driver og komponerer på fritiden. Du håper at du får til noe som har verdi for andre, men det er ikke hovedmålet, sier Haakon.

Han jobber som pianolærer og fremtidsplanen er å undervise i musikkfag, komponere og spille piano. 27-åringen vil bidra til å gjøre klassisk musikk mer tilgjengelig, forståelig og populær


Haakon Støring tar etterutdanning på NMH i komposisjon.

Et nyttig fag
Rune Rebne er førsteamanuensis i komposisjon, ph.d.-kandidat og lærer på årsstudiet. Han ser at den populære komponistlinja som leder til en bachelor- og mastergrad, kan bli et langt løp for enkelte. Den var uaktuell for Haakon, som alt har en mastergrad. For musikere og pedagoger som vil lære om faget og få gode verktøy, er årsstudiet perfekt.
– Vi ser en stor og økende interesse for det å kunne komponere, og at musikere vil ha denne kunnskapen. Samtidig er det mange som ikke er klar over at det er mulig å ta et årskurs. Vi ser også at flere starter med årsstudiet som en forsmak, og går videre inn på komposisjonslinja vår, sier Rebne.

Rune Rebne

Unge, lovende Sofie Tollefsbøl

 -er midt oppi det store gjennombruddet med hjertebarnbandet Fieh. Hun sjonglerer karrieren med skolegangen på Norges musikkhøgskole. Det er ikke alltid like lett. Lyden av: Gjennombruddet er første episode i den nye podkasten fra NMH.
Foto: Brian Olguin

Sofie med bandet Fieh forbereder seg på å spille på operataket. Det er siste stopp på turneen. Som sisteårsstudent på bachelor i musikkpedagogikk må hun bruke tida godt.
– Alle de 24 timene er i bruk. Noen ganger spiller jeg til to på natta og er på skolen klokka ni om morgenen, sier hun.

Om tiden, bandet og skolen
– Det er ikke noe vits i å gå på Musikkhøgskolen hvis jeg bare har tenkt til å spille masse gigs. Den skolen her er så bra, at jeg ikke vil kaste det bort med å være mye borte. Derfor sier jeg nei til en del ting hvis det kræsjer med skolen.
Sofie er sanger, og hun har jazzvokalist Solveig Slettahjell som hovedlærer på NMH.

Om skolering og særpreg
Sofie har tenkt en del på om skolering gjør artister likere. Hun har vært redd for å miste særpreget sitt.
– Det føler jeg at jeg har fått avkreftet av å gå her. Jeg får verktøyene som trengs på skolen. Jeg har hatt et bilde av at musikk er noe «pure» som kommer bare fra sjelen din – noe som ikke har noe med noter og teori og gjøre. Men her på NMH er det masse musikere som er gode med noter og teori, og de lager jo ikke musikk uten sjel.

Fieh:

Sofie Tollefsbøl (vokal)
Ola Øverby (trommer)
Andreas Rukan (bass)
Edvard Synnes (tangenter)
Jørgen Kasbo (gitar)
Lyder Øvreås Røed (trompet)
Solveig Wang og Thea Arnesdotter Lien (koring)


NMH blir til podkast

Norges musikkhøgskole får sin aller første podkast når Lyden av lanseres onsdag 5. desember. Målet er å spre historier fra huset til musikkinteresserte, også utenfor skolens vegger.

– Det skal være en oppdagelsesreise for folk som er interessert i musikk.

Peter Daatland har tatt plass i en stor, svart hjørnesofa utenfor administrasjonen på Norges musikkhøgskole (NMH). Sjefen for produksjonsselskapet Filts norske avdeling er produsent for første sesong av NMHs nye podkast Lyden av – uten at han egentlig vil kalle det «NMHs nye podkast».

– At det er tilknyttet dette huset er sekundært. Vi har vært litt redde for at det skal virke ekskluderende å kalle det et NMH-prosjekt. Podkasten henvender seg bredt, til folk som liker historier og liker å oppdage musikk.

Einar Stray og Bodil Maroni Jensen nikker fra siden. Dette er trioen som over åtte, cirka 20 minutter lange podkastepisoder, skal oppsøke og undersøke ulike temaer tilknyttet NMH. Jensen, som er produsent og reporter for andre sesong, har over 30 års erfaring som radiojournalist i NRK, og har siden 2015 jobbet frilans som musikkjournalist. Stray, som i samarbeid med Daatland står bak de fire første episodene, er musiker og driver musikkpodkasten Popkammeret – uten at han vil skryte på seg for mye kunnskap om formatet av den grunn.

– Jeg er ganske fersk når det kommer til podkast, og kommer litt ærbødig til oppdraget. Bodil er jo en ringrev i forhold. Men som musiker har jeg en viss forståelse for hva det vil si å prøve å jobbe med musikk.

Ulike innfallsvinkler
Stray er grunnlegger av Einar Stray Orchestra, har Spellemannpris på hylla, og har samarbeidet med musikere som Moddi og Cezinando. Selv er han ikke skolert, og som reporter i Lyden av tillater han seg å være den litt bustete indie-musikeren, som slippes ned i musikkakademigryta og stiller spørsmål ved det han ser.

Tilnærmingen får sitt utspill allerede i første episode, hvor Stray følger Fieh en hel dag, bandet frontet av vokalist Sofie Tollefsbøl. Elton John er allerede fan, og Fieh er midt i gjennombruddsfasen. Likevel prioriterer Tollefsbøl å gjøre seg ferdig med musikkutdanningen ved jazzlinja på NMH.

– Vi snakker om det, hvordan jeg har vært redd for at hvis man blir skolert så mister man noe av nerven sin og talentet. Man går inn i en skole hvor alle lærer det samme. Det var en av grunnene til at jeg ville gjøre dette prosjektet også. Kontrasten mellom det skolerte og livets skole er interessant.
Jensen rykker til fra sidelinjen, leter iherdig i vesken sin etter penn og papir. Mens Stray og Daatland har ferdigstilt første sesong, samler Jensen fortsatt ideer til den andre, som sendes på nyåret.

«Klarer kreative mennesker å sile ut det som gjør talentet sterkere?»

– Det du sa nå, det er min tredje podkast. Kan påvirkning fra lærere ødelegge noe av det genuint personlige, eller klarer kreative mennesker å sile ut det som gjør talentet sterkere? Det er langt på vei en trossak.

Hun smiler fornøyd, noterer. Henvender seg igjen til Stray.

– Din og min bakgrunn viser hvor åpen Musikkhøgskolen er. Det er et ønske for dem å fremstå som noe mer enn det tradisjonelle inntrykket folk kanskje har av skolen. Musikklivet, og dermed skolen, har endret seg fortere enn folk er klar over. Vi illustrerer det godt, synes jeg.

Podkastskaperne Peter Daatland, Bodil Maroni Jensen og Einar Stray. foto: Paal Audestad

Fra svartmetall til kirkemusikk
Gjennom de første episodene av podkasten Lyden av blir man bedre kjent med nevnte Fieh, får et dypdykk i svartmetall gjennom doktorgradsstipendiat Nina Nielsens arbeid, og hører blant annet fra popartist Jarle Bernhoft og fiolinist og konsertmester Sara Övinge om hvordan det er å kombinere musikerkarriere med familieliv.

– Så har vi en musikkterapiepisode, hvor jeg har vært med på flere musikkterapitimer – alt fra asylmottaktime, til time med et for tidlig født spedbarn og foreldrene. Musikkterapi er en måte å jobbe med musikk på, som folk kanskje ikke tenker på som en mulighet, sier Stray.

På nyåret venter improvisasjon for klassiske sangere, og utforsking av elektroakustisk komposisjon, som samtidig blir et møte med komposisjonsprofessoren Natasha Barrett. Kirkemusikk skal også belyses.

– Det er et problem i dag at kirkemusikkutdanningen som tilbys ikke nødvendigvis er den som blir etterspurt. Enkelte kirker vil kanskje ikke ha orgelmusikk eller klassisk musikk, de vil ha viser og pop eller noe helt annet. Og da er spørsmålet – skal Musikkhøgskolen være med på å bestemme hva kirkemusikken skal være her i landet, eller er det kirkene selv som skal bestemme? Musikkhøgskolen vil jo være med på å påvirke, de vil ikke bare dilte etter, forklarer Jensen.

– Men podkasten skal ikke være NMH-propaganda, skyter Stray inn, fortsetter:

– Det er noe som kommer frem når vi prater med folk også, at Norges musikkhøgskole kan bli bedre på både det ene og det andre. Vi står helt fritt, og det er viktig å selv kunne velge temaene vi tar for oss.

«Podkasten skal ikke være NMH-propaganda»

Vil favne flere
Navnet Lyden av er en videreføring av Lyden av-festivalen, som ble avholdt for første gang på NMH i fjor vår. Samtidig med Lyden av-podkasten lanseres også nettsiden lydenav.no – en ny portal for dynamisk historiefortelling, hvor besøkende kan lytte, se, lese og interagere.
Ved å henvende seg til sansene på ulike måter er målet å øke sjansen for at folk husker innholdet bedre. Ved å opprette en egen nettside er også ambisjonen å nå flere. Kjetil Asdal Bjørgan, initiativtaker og kommunikasjonssjef ved NMH, samt redaktør for Lyden av både som nettside og podkast, forklarer:

– Når du kommer til nmh.no er det nok mange som tenker at innholdet er internt, noe som tilhører studenter og ansatte. Men historiene vi har her på huset står godt i seg selv. Innholdet er signert Musikkhøgskolen, men ved å kalle det Lyden av ønsker vi å nå bredere. Vi må finne nye veier ut til interessenter, og disse interessentene er kulturlivet – eller musikkinteresserte i vid forstand.

Musikkpodkast – med musikk
– Når du lager podkast, bygger du hus midt i skogen. Så må du ringe å invitere folk inn, som kanskje setter av tid og kommer om noen helger. Det er en helt annen måte å nå folk på enn radio.
Daatland har lånt analogien, som han synes er beskrivende. Å lage en god podkast er et kunststykke i seg selv – å få folk til å faktisk komme på besøk i universet man har skapt er et annet.

«Podkasten Lyden av blir lyden av mye musikk»

– Men når man først har fanget folk lytter de konsentrert, og de som kommer seg gjennom de første minuttene er veldig tålmodige. Og fordi en podkast er noe man oppsøker selv blir de vi treffer ofte skikkelig interesserte, de blir fans. De man treffer, treffer man gjerne hardt.

Podkasten Lyden av blir også lyden av mye musikk, lover han.

– Det er sjelden man hører så mye musikk i en musikkpodkast, det handler mye om rettigheter. Selv TONO har en egen podkast, Lage musikk, som ikke har et sekund musikk i seg.
– Mens her får man høre den faktiske lyden av folk som jobber med musikk, fortsetter Stray.
– Du kommer tett på tankene deres.


Norges musikkhøgskole
Slemdalsveien 11
tlf 23 36 70 00
www.nmh.no


 

Følg oss på